Gå til sidens hovedinnhold

Når hverdagen blir et slit – hvem skal hjelpe? Når skal denne galskapen ta slutt?

Det blir ikke året 2021 i alle fall, det er jeg ganske sikker på. Jeg hører daglige historier om hvordan jenter behandler hverandre, på en usmakelig og særdeles uetisk måte.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Ikke at jeg ikke tror dette også skjer med guttene. Det gjør det helt sikkert, men det får bli en annen historie. Akkurat nå priser jeg meg lykkelig for at jeg er ferdig med å ha jente på mellomtrinn eller ungdomstrinn i Namsos kommune. (been there, done that) Som mamma har jeg selv stått i denne jentekampen og siden jeg enda hører historier daglig, har jeg skjønt at kampen min var noe fånyttes.

Jeg spekulerer meg grønn på hva dette er og hvorfor vi i denne kommunen ikke klarer å komme et skritt nærmere en løsning på utestenging, skittkasting, blikking, billedtaking, misunnelse og dritt blant jentene.

For mange av disse jentene er det et rent helvete å komme se på skolen, gjennomføre og ikke minst overleve i dette miljøet. På den andre siden er det de jenter som blir utsatt, som ofte kommer godt ut av dette til syvende og sist. De kommer ut av det med en styrke og erfaringer som vil gjøre de til voksne som tar ansvar og gjør verden til et bedre sted å være.

Verre er det med de jentene som ikke kommer like godt utav det, og det bør være en like stor bekymring. Vi vet av erfaring at mobbere, de som trakasserer, de som utelater en eller to i invitasjoner- det er de det ikke går bra med. Så da står vi overfor en dobbeltutfordring i samfunnet vårt, i vår kommune:

  • Vi klarer ikke hjelpe de jentene som til daglig gruer seg til å møte på skolen. De som ikke blir invitert og de som ikke har noen å være sammen med. Vi vet at de elever som ikke har et psykososialt læringsmiljø, heller ikke lærer særlig. Så kanskje får dette fatale følger for disse jentene senere i livet.
  • Når disse jentene har stagget seg igjennom ungdomsskolen, kanskje videregående (hvis de har helse til å gjennomføre), så har vi heller ikke klart å hjelpe de som mobber. Disse kan komme til å trenge hjelp til å bearbeide, leve med skammen og dessverre ender de opp med å ikke ha så mange å spille på lag med senere.

Hvem har så ansvaret for å gjøre noe- jeg tror vi må gjøre dette sammen. Eller skal vi fortsette. Det er lett å følge med på tallene gjennom ung data. I 2017 var det 23 prosent av ungdomsskoleelever i Norge – som gruer seg til å gå på skolen. Hvis vi voksne hadde gruet oss til å gå på jobb hver dag hadde vi hatt et system som hadde ivaretatt oss og sørget for at vi fikk våre rettigheter. Vi har krav på å ha en arbeidsplass som er trygg og god. Hva med elevene, hvordan system ivaretar dem. Ikke kan de sykmeldes og når skolene ikke selv klarer å få bukt med denne dystre utviklingen. Hva da? Jeg bare lurer.

Foreldre har et særdeles ansvar, og det skremmer meg at så få foreldre har oversikt over hva som foregår. Ja for når jeg hører historier om bursdager og andre sammenkomster – der en eller to jenter i en klasse ikke blir invitert, så velger jeg å håpe at de voksne faktisk ikke vet. Jeg blir i alle fall mer skremt hvis voksne lar sine barn gjøre dette uten å gripe inn. Er vi foreldre blitt så selvopptatte og selvrealiserende at vi ikke har tid til å ta tak i generasjonen som skal bære verden videre.

Vi skal ikke blande oss for mye, de er tross alt snart voksne. Vi kan ikke kreve å sjekke mobiler, vi kan ikke spørre for mye- vi kan tross alt bli oppfattet SOM SURE, STRENGE, SÆRE FORESATTE. Jeg priser meg lykkelig for at jeg tørr å være akkurat denne voksne. Når jeg var ung så kunne jeg aldri komme hjem med en genser som ikke tilhørte meg, da hadde jeg spørsmål fra mine foreldre med en gang. Jeg kunne ikke unnlatte å be en jente i klassen, de hadde full oversikt over hvem jeg hang med. Er det virkelig slutt på dette?

Vi må slutte å være så hårsåre og tørre å være voksne ansvarsfulle foreldre, barna dine vil takke deg senere. Vi må sette av tid til å være til stede, men da må din egentid dessverre reduseres til noe mindre. Vi må kunne si nei, kunne bestemme og ikke minst være et forbilde for disse unge jentene. Når noen ringer og klager på noe ungdommen din har gjort som ikke var særlig bra, ja så takk heller enn å gå i forsvar. Det vil hjelpe ungen din til å bli en fordragelig voksen. Vi må slutte å ta egne barn i forsvar og alltid ha en unnskyldning for at det ble som det ble. Ta tak og vis deg som sjefen.

Så kommer vi til skolen, ja nei de kan jo ikke blande seg i det som foregår på fritiden. Lærere kan ikke blande seg inn i oppdragelse og hva og hvem de velger å invitere med seg hjem. På skolen ser alt tilsynelatende veldig bra ut. Hun ser så fornøyd ut på skolen, og smiler i gangene! Ja, som lærer burde man vite bedre, det er forskjell på innsida og utsida av et menneske. Ikke nok med at disse jentene ikke blir bedt, ikke får delta i gjengen, så skal de stå fram å si- jeg er ikke en av noen. Det kan vi vel ikke kreve av en ungdom, det er faktisk vi voksne som har ansvaret.

Jeg mener oppriktig at lærere kan blande seg mer. Dette vet jeg at går- for jeg er så heldig å jobbe som lærer med disse ungdommene selv De trenger at du som lærer tar tak og setter grenser- bry deg. De er ikke modne nok til å klare å se og ta tak selv. Livet til elevene er ikke delt inn i en del skole og en del fritid, det er som en helhet og mennesket er jo en helhet av deler. Det som foregår på skolen, preger timene etterpå. Timene etter skolen, preger det som foregår på skolen i morgen. Dette er et faktum og delene kan ikke ses separate.

Vi må slutte å late som vi ikke ser og ikke hører, for det er umulig å ikke få med seg. Slutt å la dagene bli enkle av den grunn av at vi velger å ikke oppsøke og blande oss. En ungdom som smiler utenpå, kan gråte av smerte inne seg. Som mamma (som har hatt uttalelige samtaler med skolen om dette tema), og som lærer så ser jeg og hører hvor vondt det kan være å vokse opp og gå på skole i denne kommunen. Hvem skal ta ansvaret og når skal vi våkne?

Svaret er ikke enkelt, og det finnes vel heller ikke bare et svar. Men vi må begynne med å innse at vi ikke har gjort det godt nok, vi må innrømme at vi har feilet. For meg som mamma hadde det vært hundre ganger enklere å ha tro på en skole som hadde sagt at vi har prøvd, men vi har dessverre ikke lyktes. Vi skal jobbe videre. Men å bli møtt med fornektelse og forklaringer på hvor bra det ser ut og virker, det gjør meg forbannet.

Så kommer denne covid-19, det er så grusomt, og det mener jeg oppriktig. Men for nettopp disse ungdommene kan man nesten kalle det magi. Jeg har snakket med flere jenter som ikke er en del av fellesskapet og ordet magi er faktisk det de kaller det. De slipper å være fokusert på at det er store fellesskaper som de ikke er en del av – Man er ikke like unormal og utestengt i denne perioden. En periode slapp de å gå på skolen, de slapp å gå med vondt i magen for neste dag. Er ikke det trist så vet jammen ikke jeg.

Vi har et felles ansvar og det må vi ta. Jeg oppfordrer oppvekstetat og rektorer til å samle seg rundt bordet. Sette det på agenda og ikke slutt før man har kommet mye, mye lengre enn vi er i dag. Dette er rett og slett ikke godt nok! Jeg er i alle fall glad jeg ikke skal på en ny informasjonsdag fra ungdomsskolen, der våre håpefulle som skal starte på ny skole- treffer rektorer på skolene som står så fint og snakker om, at her er det nulltoleranse for mobbing og til oss skal det være trygt å være ungdom. Intensjonen er fin den, men det hjelper så lite akkurat nå. HER ER DET BARE Å BRETTE OPP ERMENE.

Kommentarer til denne saken