Med bevring i røsten kan vi finne på å si at språket er i forfall. Og selvfølgelig er vi i vår fulle rett til å gjøre det. For det kommer dagens unge til å gjøre ovenfor neste generasjon ungdommer når de kommer i vår alder. Det vil de gjøre på akkurat samme måte som alle generasjoner før oss har rakket ned på språket til sine ungdommer. Det er en trend her.

Men vi godt voksne har litt av skylda for språklig forfall selv også. Vi har sluttet å bruke en masse ord som egentlig burde vært en del av den språklige arven vi etterlater oss. Et godt ord som skutting, for eksempel. Ja, når skuttet du egentlig sist? (Å skutte: gjøre rykninger med skuldrene eller overkroppen på grunn av kulde, ubehag eller liknende); riste på seg; hufse på seg).

Jeg vet med sikkerhet at jeg ikke har skuttet på lenge. Kan være at jeg har gjort bevegelsene, altså trukket på skuldrene, men sannsynligvis ikke kombinert det med verbet å skutte.

Jeg merker at det er ikke så ofte jeg kimser heller. (Å kimse: slenge med hodet, kaste på nakken – især som uttrykk for forakt). Det burde vi gjort mye oftere. I stedet for å lade en mer eller mindre skarp pekefinger for å rakke ned på ett eller annet innlegg i sosiale mediene, burde flere ha kimset av de det leste, og gått videre i livet.

Kan være at litt hverdagskimsing ellers også hadde vært på sin plass. At vi hadde gjort litt mer som hannhunden. Kan det ikke etes eller befruktes, så pisser vi på det og går videre.

Hytting (gjøre en eller flere truende eller advarende bevegelser – særlig med knyttet hånd; true – med knyttet hånd) var også et mye brukt uttrykk i mine unge år. I bygda var det faktisk en kar som tydeligvis hadde den mening at unger skulle bankes så lenge man så dem, og etterpå skulle man banke spora etter dem.

Nå må vi ta ansvar og gjøre ord som hytting, skutting og kimsing til en del av hverdagen igjen.

NA-journalist Birger Aarmo

Det ble kanskje noe uglesett at noen skulle ta på seg oppgaven med å banke alle ungdommene. I stedet brukte han den valgmuligheten som ligger i å hytte etter oss hver gang han så oss. Var han på sykkel foregikk hytting med knyttneve. Da han ble eldre og gående, foregikk hytting med spaserstokk. Noe som ikke er nevnt som definisjon i Det Norske akademis ordbok, men som jeg regner med vil gå rett inn som ren hytting likevel.

Nå må vi ta ansvar og gjøre ord som hytting, skutting og kimsing til en del av hverdagen igjen.