Det kommer kanskje ikke som noen overraskelse for folk jeg kjenner at jeg driver litt med jakt. Jeg er ikke blant de mest ivrige, og heller ikke blant de flinkeste. Men jeg jakter da litt forskjellig vilt gjennom året.

Vi jegere har vår egen skytshelgen. St. Hubertus. En katolsk biskop som av en eller annen grunn altså ble vernehelgen for jegere en gang for mange hundre år siden. Hubertus ble også ropt på som beskyttelse mot rabiessmittede hunders bitt, men det er sannsynligvis ei helt annen historie.

I katolske land har denne helgenen sine egne altre der jegere møtes, og det finnes utallige restauranter og overnattingssteder med vilttema som har lånt navnet hans.

Jeg er ikke spesielt religiøs av meg, og jeg er heller ikke katolikk. Og sånn til hverdags tenker jeg ikke mye på at jeg, og selvfølgelig alle andre som driver med jakt i en eller annen form, har min egen helgen. Jeg feirer heller ikke tredje november, som er St. Hubertus sin dag, men jeg lurer nå på om jeg skulle begynne å gjøre det. Ikke forstå det slik at jeg har tenkt å bli verken religiøs eller katolikk, men kanskje ateisten bør begynne å ta en ekstra skål for jaktas helgen en dag i starten av november framover. For jeg og den hellige Hubertus har ikke spilt på lag i høst.

Det startet utrolig friskt. Første jakttur, bare dager inn i rådyrjakta, fikk jeg lokket inn en rådyrbukk som måtte bite i gresset. Jeg har aldri vært spesielt kjent for mine musikalske evner, og det å etterlikne et rådyr er vanskelig. Så jeg jukset selvfølgelig med rådyrlyder innspilt på en mobilapp. Men rådyret datt.

Og akkurat der og da forsvant alt jeg hadde av jaktflaks. Siden denne dagen i midten av august så har jeg vært ute på jakt opp mot 40 dager. Rypejakt på fjellene på Kongsmoen og på hjortejakt i Polen. Elgjakt og hjortejakt i skogene heime. Jeg har tilbrakt time etter time i vaklevorne jakttårn, har frosset på elgpost og jeg har gått mine kilometer i ulendt terreng. Men ikke snakk om at det ble flere anledninger til å sørge for mat på bordet. Jeg tror den gode St. Hubertus rett og slett har strøket navnet mitt av lista over jegere, og da hjelper det ikke om jeg går rundt med børse. Jeg har til og med oppsøkt et av landene der Hubertus blir holdt veldig høyt, uten at det ga spesielt mye hell. Jeg jaktet hjort i et av de mest vilttette områdene i Polen, og så ikke en eneste hjort jeg kunne skyte.

Så til høstens jakt stiller jeg kanskje med en liten amulett med bilde av St. Hubertus rundt halsen, og kanskje det lurer seg inn en liten helgenfigur et eller annet sted i sekken.

Eller så kjøper jeg bare et nytt kikkertsikte.

Det hjelper på selvtilliten det også.