Jeg har nettopp blitt ferdig med å måke innkjørselen, og setter fra meg snøskuffen.

Da ser jeg romskipet.

Den sølvgrå, runde farkosten stiller seg over hodet mitt som en intergalaktisk glorie.

Jeg blendes av et sterkt, hvitt lys, og kroppen min blir demontert på stedet. Et lite sekund senere er jeg satt sammen igjen (det er nemlig slik teleportering fungerer), og nå er jeg inne i romskipet.

Det er bekmørkt.

Så høres en kjent stemme:

– Vær hilset, jordboer! Vær ikke redd – for din skyld har jeg tatt formen til noe du ikke frykter, nemlig en av dine egne. Bli lys!

En levende legende står foran meg.

– Åge?

– Det er bare masken jeg bruker så du slipper å se mitt sanne jeg. Jeg er fra en omreisende rase som feller dom over andre livsformer Nå har turen kommet hit.

– Ja vel?

–Jeg undersøker hvordan planeter bruker ressursene sine. I deres tilfelle ser det spesielt stygt ut. Havene deres har blitt tretti prosent surere siden sist jeg var her. Nivået av klimagasser i atmosfæren har blitt skyhøyt, og planeten er på god veg mot sin sjette store masseutryddelse.

– Øh...

– Likevel fortsetter dere som før – og måneden dere kaller desember er verst. Store deler av verdens populasjon blir selvdestruktive på denne tiden av året – dere spiser mye mer enn vanlig, i tillegg er maten fet og usunn. Enorme mengder søppel produseres, samtidig som stressnivået i befolkninga øker dramatisk. Det har derfor blitt bestemt at Tellus må ødeleg... gaaah!! Hva er den lyden??

– Å, dette? Det er julesangen til Petter Northug.

– Aarrgh!! For en smerte!

– Den er ganske jævlig, ja.

– Du vinner denne runden, sønn av Tellus! Hold deg her mens jeg henter forsterkninger – vi sees om tre hundre år!

Så står jeg nede på bakken igjen, som om ingenting har skjedd.

Denne episoden har lært meg to ting:

1. Vi må ta bedre vare på planeten vår.

2. Petter Northugs musikk egner seg best til tortur.