Det var et mektig syn hver gang en kom over Salsnesfjellet: Midt i mot tronet vindturbinene på Hundhammerfjellet, som et framtidsvarsel om ei ny tid.

«Så du vindmøllene?» spurte vi folk – fordi det var noe som var litt ekstra tøft – som en attraksjon, hvis du hadde ferdes langs kysten. Det samme spørsmålet i dag utløser helt andre følelser. Vindkraft og vindmøller på fjellene langs kysten er så betent at ingen politiske partier vil si rett ut at de fortsatt vil ha vindkraftutbygging på land. Det som var tøft og framtidsrettet da de første vindturbinene kom opp på Hundhammerfjellet, som det første fullskala prøveanlegget i Norge i 1998, er nå en torn i øyet på mange – som utløser et voldsomt og opphetet engasjement.

Når var det vinden snudde? Fortsatt er det litt avhengig av øynene som ser – eller ørene som hører. I Ytre Namdal har holdningene til vindkraft stort sett vært positive. Der er det fortsatt slik at både folk som bor i nærheten og hyttefolk er overbærende med ulempene vindturbinene gir. Senterparti-toppene som besøkte Nærøysund denne uka, fikk høre av bonde Johan Thomas Dahle at gården hans trolig ikke ville ha vært i drift uten vindkraftanlegget like ved. Det er et budskap Senterpartiet skal slite med å fronte i valgkampen.

Dahle mente vegutbygginga vindkraftanlegget førte med seg var en fordel for gårdsdrifta. De to vindkraftanleggene i Nærøysund, på Ytre Vikna og på Hundhammerfjellet, er også blitt to av de mest besøkte turmålene i kommunen. Begge steder har vegene, som andre ser som rasering av naturen, gjort naturen og utsikten mer tilgjengelig for flere.

Når reaksjonene er så sterke på Sørmarkfjellet, som snart åpner med 31 vindturbiner, og i kampen for å bevare Innvordfjellet, så handler det blant annet om at dimensjonene på anleggene nå er langt større enn noen kunne forestille seg – den gangen de ble vedtatt. På godt og vondt. Sørmarkfjellet skal produsere 440 Gwh – det er nok til alle husstandene i Namdalen, pluss litt til, og mer enn kraftstasjonen i Nedre Fiskumfoss, som oppgraderes for over en milliard kroner.

Men når vindturbinene reiser seg 87 meter over bakken – er det ikke rart at beboere som Odd Uran reagerer på at det er det første som møter ham på trappa hver morgen. Høyden utløser krav til varsellys, noe som skapte reaksjoner på de nye, og mye høyere, vindturbinene på Hundhammerfjellet.

Vegutbygging i urørt og sårbar kystnatur og i reinbeiteområder har selvfølgelig langt større konsekvenser enn i områder der det tross alt har vært menneskelig aktivitet i lang tid. Men det er likevel noe med måten vi snakker om vindkraft på som gjør at saklig dialog og konstruktiv kritikk bokstavelig talt blåser bort.

Det er helt greit å demonstrere og til og med aksjonere mot utbygginger eller inngrep en er uenig i. Men det kan ikke erstatte saklige argument og demokratiske prosesser. Flere steder er frontene så steile at folk ikke tør si sin mening eller orker gå inn i debatten. Vindkraftdebatten er blitt like splittende som EU-debatten på 70- og 90-tallet. Og det blir forsterket av debattklimaet på sosiale medier. Og her har vindkraftmotstanderne et spesielt ansvar for hvilke ord de bruker.

Nei, det er ikke slik at all urørt natur nå blir rasert for evig tid. Påstander som at hele kysten er kledd av vindmøller er åpenbart fullstendig overdrevet. Det er MYE kyst igjen. Og det er faktisk slik at store deler av kysten vår har vært utnyttet av mennesker – i lang tid. Det er vanskelig å si at Hitra og Frøya, der motstanden har vært ekstra sterk – er urørt natur.

Vindkrafta fører med seg inngrep i form av vegutbygging – men det er utrolig hvor fort en veg forvitrer og gror igjen når den ikke lenger er i bruk. Mange av vegene som ble bygd i forbindelse med store naturinngrep tidligere, enten det var gruvedrift eller skogsdrift, er nå historiske turveger, eller fullstendig grodd igjen. Levetida på et vindkraftanlegg er ikke evig. Hvis ny teknologi tar over, eller vindkraft til havs blir utbygd, vil anleggene på land kunne tas ned igjen.

Det at vindkraft fører til utslipp av mikroplast, framstår mest som en konstruert problemstilling. Det er langt, langt større problemer med andre utslippskilder, der enkle tiltak vil ha mye mer effekt.

Både vindkraft og havbruk er nye næringer i Norge – men satsinger vi vil være helt avhengig av. Det er riktig å stille strenge krav til hvordan de opptrer og til en bærekraftig utvikling. Det er viktig at en stor del av inntekten fra bruken av naturressursene føres tilbake til lokalsamfunnene.

Men realiteten er at andre tilsvarende næringer i Norge, enten det har vært skog, landbruk, industri, olje, vannkraft eller bergverk, har ført til langt større inngrep da de ble startet opp. Oljenæringa var også avhengig av utenlandske eiere og kapital i oppstarten. Det betyr ikke at det er greit å gjøre de samme inngrepene og overgrepene på nytt. Forvaltninga av oljen og vannkrafta viser at vi er i stand til å ta vare på og fordele naturressursene i Norge, og til og med verne om de. Det samme må vi klare når vi skal bygge ut både havbruk og vindkraft videre.