Oppvokst under den kalde krigen var ikke Sovjetunionen noe opplagt feriemål, som nylig konfirmant i 1985. Men det var nettopp dit, til mektige Moskva, solfylte Jalta og legendariske Leningrad, reisen gikk i august for 37 år siden.

Moskva var en uniformert by. Det vrimlet av væpnet politi og militære. Selv fikk jeg trøbbel allerede i sikkerhetskontrollen på flyplassen i Moskva. Årsak; et bilde av nakne kvinnebryst… I ryggsekken som jeg bar hadde nemlig fatter’n puttet Vi menn. Det ble åpenbart sterk kost for sikkerhetsvaktene, som var bevæpnet. De ble nysgjerrig på bladet, som selvsagt ble konfiskert.

Vel gjennom tollen og ute i trafikken, lærte vi oss raskt å lytte til Kreml-politiets fløyter. Hver gang politimennene på gatehjørnene fløytet, rømte folk gatene. Da kom sorte limousiner med nedrullede gardiner i full fart til og fra regjeringsbygningene i Kreml. De viste ingen nåde i gata.

Statsleder Mikhail Gorbatsjov hadde igangsatt av-alkoholisering av befolkninga, men det forhindret ikke den forsofne bussjåføren vår å ha ei halvflaske vodka i kartlomma – alltid lett tilgjengelig.

Moskva anno 1985 var en grå og traust millionby – bortsett fra de prangende gullkuplene i Kreml. Innbyggerne vi observerte virket reserverte og litt redd for utlendinger. Byen hadde opplevd matmangel og mange av butikkene var ganske tomme – likevel var det gjerne kø foran inngangspartiene.

Og under vår første kveld, bare 500 meter unna Sputnik hotel, fikk vi forståelsen av hvor stor lengsel moskovittene hadde etter vestlige varer. Levis-buksa mi var attraktiv og kunne helt sikkert gitt meg en god bunke russisk valuta, mens fatter’n ble tilbudt 40 rubler (ca. 400 norske kroner) for mokasinene han kjøpte på Domus for 150 kroner før avreise.

Møtet med fremmed kultur fascinerte meg. Lenin-mausoleet på Den Røde Plass, hvor vi etter å ha stått over ei time i kø fikk se den balsamerte kroppen til statslederen. Der var det verken lov til å snakke eller ta bilder. Den fantastiske undergrunnsbanen i Moskva, klinisk rensket for alt av søppel, men derimot spekket av imponerende kunstverk. Det storslagne Vinterpalasset i Leningrad. Minnene er mange.

Da vi fløy videre til Krimhalvøya, var vi blant 3.000 gjester som bodde på Hotel Yalta – med over 20 barer, diskotek og restauranter, egen politistasjon(!), leger apotek, telegrafstasjon og butikker. Som hotellets gjester disponerte vi egen strand, hvor lokalbefolkningen ble holdt unna. Vi så dem på andre siden av høye gjerder.

Ikke langt unna der vi solte oss og badet, ligger Livadiapalasset hvor Roosevelt, Churchill og Stalin koordinerte de tre stormaktenes krigsinnsats mot Tyskland og Japan under andre verdenskrig. Og under vår ferie på Jalta, tilbrakte Gorbatsjov noen avslappende feriedager på sommerstedet ved Svartehavskysten.

Selv om det var uvanlig med en ferie i Sovjetunionen i 1985, er det enda mer utenkelig å besøke landet i dag. Krigen mot Ukraina gjør dagens Russland uspiselig.

Det er ironisk å se tilbake på folkloreforestillinga vi overvar i Tchaikovsky-teateret, som ble avsluttet med nummeret «Fred til hele verden». Kvinner drapert med flagg flokket seg sammen i frykt for den store bomben. Alt ble mørkere – og like før smellet ble verden og kvinnene reddet av Sovjets unge pionerer. Forestillinga endte i glede, fred og fordragelighet.

Enn om Putins syke enmannsshow kunne fått samme slutt?