Gå til sidens hovedinnhold

Om bare verden kunne vedtas

Spaltist Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.

I løpet av de tre siste åra har halvparten av grunnskolene i tidligere Nord-Trøndelag mistet totalt 609 elever, ifølge Trønder-Avisa. Innbyggertallet i distriktskommunene går også ned i åra framover. Konsekvensene kommer både økonomisk og som kompetansetap for kommunene. Og framtidig skolestruktur blir igjen et tema, som vi nå ser i namdalske kommuner. Få diskusjoner rører slik ved følelsene til bygdefolket som skolenedleggelser. Det er vel bare forslag om nedleggelse av kirker i sognet som kan skape like sterkt engasjement.

Trolig er frykt for lokalt «ragnarok» årsak til at det siste sjelden skjer. Med tanke på de store kostnadene ved å ha små kirker stående nesten folketomme gjennom mye av kirkeåret, burde nok lokale og sentrale politikere likevel våge å ta debatten. Oppvarming, brannsikring og vedlikehold tærer hardt på kommunebudsjettene. Samtidig er kirkedebatten vanskelig å ta fordi svært mange av kirkebyggene er historisk viktige og ofte verneverdige bygninger. Derfor bør staten i større grad utfordres på dette området.

Jeg har reflektert litt over utviklinga i grendesamfunn før debatten om skolenedleggelse kommer. Og likeså om skolens forsvinning nødvendigvis betyr dødsdommen for bygda. Jeg har dekket flere kamper for å bevare grendeskolene i min tid som pressemann. Og selv en «kald» journalist har full forståelse for følelsene og engasjementet. Skolen er ofte forsamlingslokalet i grenda. Det er der kor og korps øver, basarer arrangeres og juletrefester og andre arrangement har sin naturlige plass i skolen. Skoleplassen er en arena for idrettsaktiviteter og ofte har skolen svømmebasseng bygdefolket kan benytte.

Det som kanskje likevel trigger følelseslivet mest, er at storparten av bygdefolket har hatt sin skolegang der i de viktige oppvekstårene sine. Akkurat som deres foreldre og besteforeldre også har hatt.

I siste utgave av den lokalhistoriske årboka «Ytri Halfa» har artikkelforfatter Egil Kjølsøy en interessant artikkel om gamle skoler i tidligere Nærøy kommune. Jeg teller raskt 22 skoler som er forsvunnet i nyere tid. Ved de fleste var undervisninga for lengst avsluttet da jeg selv begynte på skolen i 1963. Den nærmeste var Skaga skole, som ble lagt ned fire år tidligere og barna i grenda var så vidt jeg minnes for lengst godt integrert ved skolen i kommunesenteret.

I løpet av mitt yrkesliv har skolene på Lauga, Fikkan og Værum forsvunnet, og flere har vært truet. Bindal har også vært gjennom samme prosess. Ved én av grendeskolene i Nærøy valgte bekymrede foreldre selv å flytte elevene over til Kolvereid da elevtallet ble så lavt at de foresatte fryktet for læringsmiljøet. Og dette er noe av kjernen ved skolenedleggelser. For kommunepolitikerne betyr naturlig nok økonomi en del, mens pedagoger og en del foreldre er mer redd for skolemiljøet når antall elever kan telles på en eller to hender. Og det er sikkert like ille om byskoler blir for store og uoversiktlige.

Det er en del naturlover som slår inn ved sentralisering, ikke alt er politikerbestemt. Nærbutikken forsvinner gjerne før skolen i grenda, blant annet fordi bygdefolket selv velger å handle i større sentra der de jobber. At banken og posthuset da for lengst er historie kan heller ikke lastes kommunepolitikerne. Vi snakker om en ond spiral der skolen gjerne er det siste tilbudet som følger med spiralen ned. Det såreste å oppleve for den eldre generasjon er nok at småbarnsfamilier da i neste omgang velger å flytte inn til sentra der idretts- og aktivitetstilbudene finnes.

Jeg ser selvsagt at skoleskyssen kan bli for lang og hybeltilværelse utenkelig for en seksåring. Hjemmeskole og digital undervisning kan være alternativ der familier velger å bli i grenda.

Det er ikke bare for barn og unge disse naturlovene slår inn. Jeg pratet med en eldre mann som kjørte kona den tre mil lange vegen til legen. De to var avhengige av bil og førerkort for å handle og komme til lege uten naboer og familie i nærheten. Mannen var klar over at førerkortet snart ville bli tatt fra ham, og paret hadde kjøpt leilighet i kommunesenteret. Der bodde også familie og slekt, så gubben hadde håp om oftere besøk i ny leilighet. Og de to gamle kunne rusle på butikk, til lege og – ikke minst – gå på konserter, noe han drømte om.

Men jeg vet hva i naturlovene som kan snu denne utviklinga også: Etablering av arbeidsplasser. Det har vi også eksempel på i gamle Nærøy. Den første skolen som ble fjernet i «min tid», var Lauga skole. Flere skoler var den gang i faresonen. At valget falt på Lauga, var trolig feil. Ingen grender har vel hatt en så fin utvikling med arbeidsplasser og tilflytting, ikke minst takket være Val videregående skole. De dyktige folka der har nå bygd egen, privat barneskole.

Mitt poeng er altså at mye sentralisering skjer helt naturlig, og ikke alt er politikernes ansvar. Noen vil sikkert hevde at rikspolitikerne lager rammevilkårene for utviklinga. Men hva skal for eksempel politikerne gjøre for å skaffe nok skolebarn i grenda? Stortinget kan vel heller ikke vedta nye, private arbeidsplasser i bygda.

Jeg hadde gjerne sett at det ble gjenåpnet flere små skoler i utkantkommunene. Men jeg tror ikke på det, dessverre.

Kommentarer til denne saken