Så også med innlegget til Arve Fjeldseth 11. september. Han snakker ikke usant, men forteller ikke hele sannheten – og da blir helhetsinntrykket feil.

Det er sant at skogen legger på seg år for år, at det bygges opp et stadig større karbonlager. Problemet er at dette lageret tømmes når skogen hogges. Og ikke nok med det; hogsten bidrar også til å redusere det enorme karbonlageret som finnes i skogsjorda.

Bindingstakten i trærne er ikke det viktige, men hvor mye vi til enhver tid greier å beholde i jordas økosystemer. Stort lager i skogen – mindre i atmosfæren. Granskog, som fra naturens hånd kan bli alt fra 150 til 500 år gammel, snauhogges når den er bare ungdommen. Kvaliteten på tømmeret er elendig, og 70-80 prosent av karbonet i de felte trærne er ute i atmosfæren i løpet av et år. Trelasten produsert av hurtigvokst gran har også bare en brøkdel av levetiden til materialer fra plukkhogst.

«Artsmangfoldet er styrket over tid», sier Fjeldseth, og viser til at det blir flere grove trær, mer død ved og mer gammelskog. Som er relativt sant, bare du passer på å sammenlikne med en tilstand som var dårligere. Flatehogst startet vi med for alvor etter krigen, og derfor er det svært mange av plantefeltene som ennå ikke er hogstmodne – ja, så selvsagt får vi flere grøvre trær. Planteskogen blir eldre, noen av dem får kanskje stå både 10 og 20 år etter at de er økonomisk hogstmodne. Og for alle som har gått i skogene de siste årene, er det ikke mangel på død ved i industriskogen. Stammebrekk, vindfall og barkbilleangrep hører flatehogstene til. Men virkelig grove trær, slik vi har i naturskogene, blir det bare mere av i de siste naturskogene. Død ved av slike dimensjoner og kvaliteter vi finner i naturskog finner vi bare der. Og skog som får lov til å bli naturlig gamle finner vi nesten utelukkende i verna områder eller områder som ligger så ugunstig til at næringen ikke ser seg tjent med å hente tømmeret. Én kvalitet blir det i alle fall ikke mere av: skog som aldri har vært flatehogd, som fortsatt har mange av de naturlige prosessene intakt. Slike skoger blir det færre av, år for år.

Les også

Grønne skoger er bra for klima

Ja, det er sant at norsk skogbruk er miljøsertifisert. Med en sertifiseringsordning fullstendig kontrollert av næringen, som til og med avgjør hvem som skal kontrollere seg. Troverdig?

«Sertifiseringen bygger på vitenskapelig grunnlag.» For noe sprøyt. Skulle den gjort det, burde utviklingen vært overlatt til fagbiologene. I stedet er det hva næringen til enhver tid kan akseptere av innskrenkninger i virksomheten som i realiteten avgjør innholdet.

«… økt skogproduksjon betyr også god økonomi for skogeieren.» Mon det? Historiene fra skogeiere som bare sitter igjen med vekslepenger etter at de er overtalt av skogeierforeningene til å hogge er mange. Kjøpekraften av en kubikkmeter tømmer er bare 1/3 av hva den var rundt 1960. Flatehogstene snauer ned rubb og rake, også trær som gir negativ lønnsomhet for skogeieren, men som skogeierforeningen profiterer på – for de tar seg betalt per kubikkmeter for å utføre hogsten og omsette tømmeret. Mens skogeieren hadde vært tjent med best mulig kvalitet, er driftsselskapene best tjent med flest mulig kubikkmetere.

For samfunnet er heller ikke industriskogbruket noen suksess: Skognæringenes andel av BNP er redusert fra ca 7 prosent på 60-tallet til under 0,5 % i dag. Sysselsettingen er redusert fra 30.000 til 5.000.

Norge importerer tømmer og tømmerprodukter for temmelig nøyaktig dobbelt så mye som eksportverdien. Viktig næring, javel, men skrytet må stå i forhold til virkeligheten.

Ja, det meste som produseres av olje kan produseres av tre. Men skal vi produsere alt det skognæringen drømmer om, blir det ikke mange trærne igjen.