Der nede i mørket ble det født et barn. Et helt nytt liv mens bombene regner over byen. Drønnene kommer nærmere. Det er krig i Europa, og jeg smører frokost. Skjenker jus. Scroller på mobilen. Sminkevideo. En søt hund. Krig. En ny øyenskyggepallett som snart skal lanseres. Okkupasjon. En engelskmann som ser på tog. To jenter som lager slim. Mennesker som forsøker å komme seg på et tog. Det er ikke nok tog i Europa.

Jeg er født etter muren. Etter kald krig og atomtrusler. Jeg ble født etter krigen. Det var i alle fall det de sa. Det de lovte. Trygghet. Fred. Men mellomkrigstida het ikke mellomkrigstida i 1924. 1924 var også etter krigen, og jeg googler jod-tabletter mens jeg ser for meg en soppformet sky stige opp i øst. Det er utsolgt. 1.500 på venteliste.

Hvor langt kommer vi i elbilen vår på denne tida av året? Hvor mye vann er ni liter per person? Skal jeg virkelig kjøpe en FM-radio, eller skal jeg være optimist? Jeg skulle jo være optimist i år. Ikke gruble. Ikke overtenke. Ikke gå inn i dommedagstankene. Men det er i krig i Europa. Og alle de tingene som de fortalte meg at ikke kunne skje har skjedd.

Du er så heldig. Du kan bli hva du vil. Du kan gjøre hva du vil. Du kan få til hva som helst, bare du jobber hardt nok. Men det var ikke sant, var det vel? Jeg kan ikke skape fred. Jeg kan ikke beskytte mennesker mot diktatorer og terrorister. Jeg kan jobbe, og jobbe og jobbe, men menneskene der ute vil fortsatt leve under bomberegn. Babyen i tunellen vil fortsatt være født i krig. Jeg er maktesløs i verden, med et virus som herjer i kroppen. Fordi mennesker absolutt skal hogge, pløye, utnytte. Vi skal ha mer, mer, mer. Mer land. Mer rikdom. Mer makt. Og mens de mektige blir mektigere klatrer vi andre lenger og lenger ned. Ned i t-banetunellene. Til mørket. Til det ukjente.

Det er krig i Europa. I Syria. I Afghanistan. Det er konflikt og urett. Og når det skjer her, nært oss, så skal vi hjelpe. Hvor mange ganger kunne vi mettet verden for det det koster å restaurere én katedral? Hvor mange konflikter kunne vi stoppet med sanksjoner? Vi reagerer ikke før nå, når uretten er nært oss. Når vi kjenner de som rammes. Vi åpner grensene for noen, mens andre drukner på havet. Vi må hjelpe, men vi gjør forskjell, og jeg har ingen makt. Jeg scroller. Scroller. Forbi krig og katastrofe. Sult og nød. Det er min virkelighet, det er det min tid har blitt. Jeg stenger det ute fordi jeg vet hvordan det er å lete etter de du ikke vet om lever. Jeg vet hvor dypt inn i margen katastrofen kan trenge og jeg kan ikke la den slippe inn. Jeg er visst heldig likevel. Som får velge.

Alt som ikke kunne skje har skjedd. Hva mer er det som venter? Når polene smelter og tørken rammer, når mennesker drives på flukt. Når energien mangler og spenningen øker. Hva mer har vi foran oss?

Vi er de voksne nå. Og nå er det vi som må våkne og si: det er krig i Europa i min levetid. Vi som skal fortelle våre barn om hva som møter dem. Fortelle at verden er uviss og ustabil. At jod-tablettene ligger på øverste hylle på badet, og lommelykten i boden. Vær forsiktig. En og en og en skaper ikke fred. Det gjør vi sammen. En og en og en kan ikke redde alle. Men vi kan. Det er i alle fall det jeg må tro. Det jeg må si. Mens tankene går til de i tunellene. På togene. Langs veien på vei mot grensene. I Ukraina, Palestina, Afghanistan og Syria. Til alle de jeg kunne hatt plass til i hjemmet mitt. Til alle de jeg ikke kan hjelpe.