For tre år siden bodde jeg og kona i Oslo, og hadde faste jobber vi likte, og et stort sosialt nettverk. Men da barn nummer to kom, føltes ikke storbyen som drømmestedet for å la barna vokse opp. Så vi utforsket jobbmulighetene både i Namdalen, Harstad-regionen (der kona kommer fra) og til slutt Trondheim. Det var ikke et enkelt valg å forlate det trygge i sør, men etter å ha grublet og undersøkt i flere år, følte vi at vi fant fasiten: Vi måtte flytte til Trondheim.

11. mars 2020, kl. 23:45: Jeg sto og monterte ei provisorisk lampe i stua, fire uker etter flytting til trønderhovedstaden. Pappeskene var stort sett utpakka, og rislampa jeg hang opp føltes som et slags symbol på at vi endelig hadde kommet på plass i Væretrøa. Bak oss lå et intenst halvår med barnefødsel, boklansering, barnedåp, boligsalg og flytteprosess. Men endelig: Vi var framme! Nå skulle Trondheim utforskes.

Neste dag: Norge stenger ned. Siden da har vi (som de fleste andre) vært i en slags ekstrem, surrealistisk boble. Jeg har skrevet litt om hvordan det har vært å kombinere det å være arbeidstaker og småbarnsforelder under pandemien, men kort sagt har det vært ekstremt krevende.

Trondheims-tilværelsen ble også preget av at det var vanskelig å bygge nye, sosiale relasjoner. Med små barn er alenetid og overskudd i utgangspunktet fremmedord, men pandemien gjorde det hakket tøffere. Det er nemlig ikke bare bare, å få avtalt sted og tidspunkt for å treffe en annen småbarnsfamilie. Og når det i tillegg stadig avlyses fordi et barn i et av familiene hoster – slik små barn gjør hele tiden på vinterhalvåret, så kjenner du på en slags avmakt. Men vi har jo ikke kunnet ta noen sjanser, så vi har måttet venne oss til en isolert, uforutsigbar hverdag med skuffelser for både store og små, med jevne mellomrom.

En annen ting vi oppdaget, var at vi egentlig ikke kom særlig nærmere Namdalen. Det er rart hvordan slike ting virker, men selv om vi bodde «bare» tre timer unna, ble det ikke særlig flere namdalsturer, og de ble også mye kortere enn da vi bodde i Oslo, da vi måtte bli en stund når vi først reiste så langt.

Med små barn er alenetid og overskudd i utgangspunktet fremmedord, men pandemien gjorde det hakket tøffere.

Egil Aslak Aursand Hagerup

Men midt i denne mørketida av et kapittel har også positive ting skjedd. Vi har verdsatt enda mer den tiden vi har kunnet ha med venner og familie. Og for min del har jeg blitt betraktelig mye flinkere til å holde kontakten med venner i inn- og utland, siden det ikke lenger er en sosial barriere rundt det å treffes via skjerm. Så for første gang på ti år fikk jeg pratet med mine vertsforeldre fra studietida i USA, og de fikk hilst på barna mine over Zoom. Jeg har også hatt flere trivelige brettspillkvelder med venner som har vært spredd over hele landet, noe som ville vært utenkelig før pandemien.

Tid i naturen har også blitt viktigere, og det å gå tur i skogen mens man lytter inn på en jobb-presentasjon har fungert utmerket. Det er mye lettere å huske hva som blir sagt når man kan knytte det til endringer av omgivelser. Og så jobber man mye mer effektivt når man først setter seg ned, når man har fått brukt mer enn bare hodet i løpet av arbeidsdagen.

Vi har blitt fryktelig glade i Væretrøa, vårt lille paradis utenfor Trondheim. Og vi kommer til å savne de få, men gode og nære naboskapene, turer i de frodige skogene, utsikten over de bølgende kornåkrene og badingen på de store (ikke overbefolkede) strendene.

Men til slutt ble jobben avgjørende for valget om hvor vi skulle bo. Jeg hadde noen muligheter i Trondheim, men jobben ved Marienlyst i Oslo var trygg og god i en ellers kaotisk verden. Derfor landet vi på å flytte sørover igjen, og jeg fortsetter i NRK Super, der jeg fortsatt er ansatt. At storebror og familien også bor nær Oslo var også en viktig faktor. Men å ha en fast jobb jeg vet jeg trives i, er vesentlig i en tid med mye usikkerhet.

Når vi nå reiste sørover, var det med en helt ny bevissthet rundt hva vi ønsker oss, og hva vi trenger. Og vårt nye hjem på Nesodden minner mye om Væretrøa: Fin utsikt, trivelig nabolag, nærhet til natur, og passe nært byen.

Så hvorfor flyttet vi ikke bare til Nesodden med en gang? Hvorfor utsette seg selv for et sånt styr?

Vel, vi var bare sikre på én ting: At dersom vi ikke forsøkte å bo i Trondheim, ville vi for alltid lure på om det ville vært det rette for oss. Og der lå den egentlige fasiten. For er det én ting vi ikke ønsker, så er det å sitte i gyngestolen som pensjonister og angre på ting vi ikke gjorde, eller i det minste forsøkte. Det er så lett å lage unnskyldninger for seg sjøl når det kommer til slike ting: «Det passer ikke nå, fordi…», eller «Nei, det går ikke an fordi…». Men det går alltid an å prøve.

Og prøver du helhjerta, er det aldri bortkasta.