– Pappa, hvor skal vi?

– Til Sverige for å handle påskegodt, påskeskinke, påskebrus og påske...

Jeg har alltid lurt litt på hva det er som får folk til fullstendig å gå av skaftet og kjøre 30–40 mil for angivelig å spare penger. Diesel til 25 kroner for en skarve liter er plutselig ikke tema når polkagriser og sideflesk grynter i det fjerne.

Sist jeg var i Sverige var sommeren 2019, og jeg har vel egentlig ikke savnet å gå i kø sammen med andre nordmenn på jakt etter godis og billig bacon. Men som den pliktoppfyllende påskeegg-pusheren jeg er, satte jeg meg bak rattet på veg til det forjettede land. Storlien, med 11.000 kvadratmeter shoppingsenter – bygd for kun nordmenn.

– Har de ikke påskegodt i Namsos da?

– Jo da, men ikke ekte polkagriser med masse e-stoffer til en billig penge.

– Hva er en billig penge?

– Den finnes ikke, men det betyr at du kan kjøpe noe ørlite grann billigere enn det du vanligvis må betale.

Snus er billig, og skadelig. Brus er billig, og du får hull i tennene, godteri til 79 svenske kroner kiloen gjør deg ikke lykkelig, kun blakk. Sju–åtte prosent på kronekursen hjelper bare litt etter å ha brent av 15–17 liter diesel til rundt regnet 400 kroner, pluss bompenger. Én veg.

– Hvor langt er det til Sverige?

– Jævlig langt.

– Pappa, du sa jævlig.

– Beklager, veldig mente jeg.

– Veldig jævlig?

Etter å sneglet oss opp E14 i en evig strøm av biler krysset vi riksgrensen. Vi fant parkering omkring ei mil fra inngangsdøra, brettet opp ermene og lot det stå til. Diabetesen klynket sårt av angen og støvet av sukker som lå som et emment teppe over 100 kvadratmeter godis i åpne konteinere, mens stemmesurret fra tusener på jakt etter billig godis gikk på brei trøndersk.

– Dææh, henne hen va belli, du.

Siste stopp på programmet var nikotin. Jeg myste gjennom de progressive, men verken på kort eller langt hold så jeg riktig sort. Jeg kremtet på mitt beste svorsk og ble vist inn i området med massive kjøleskap som bugnet av snus. Besparelsen tilsvarte vel omtrent det vi hadde brukt i diesel, bompenger og is for å komme oss til butikken.

Jeg kjente kjøpesenterparanoiaens klamme hånd gripe tak i meg, slengte struten på toppen av lasset og dultet, presset og fintet meg veg mot utgangsdøra med to døtre og ei handlevogn som veide ett tonn. Lempet varene inn i bilen og grep etter snusstruten. Borte vekk.

– Faen, helvetes tjuvpakk.

Noen hadde sneket de klamme labbene sine oppi vogna mens jeg bukserte gjennom trengselen. Alt overskudd var tapt. Nå vet jeg hvordan de følte det under krakket i 1929.

Humøret lysnet litt da vi nærmet oss Bangsund igjen. Helt til det pep i baksetet.

– Pappa, jeg er litt kvalm, jeg tror vi har kjøpt for mye godteri.

PS: De var utsolgt for polkagriser.