Det var Knut Åge Rauø som sist uke satte ord på hva som har skjedd. Tidligere i sommer var det en flott åpning av den populære parken i Rørvik. Det takket være en stor innsats av flittige hender blant de frivillige. Under åpningen takket Rauø dem for jobben, men ikke hele sannheten kom fram på denne dagen. For oppmøtet på dugnadene var elendig. Den store jobben falt på noen få. Tegn tyder på at det er slik mange steder - landet over.

Til NA stilte Rauø spørsmålet som kan bli konsekvensen hvis tanken om å dra lasset sammen forvitrer: «Hvorfor skal ildsjelene fortsette, når andre ikke bidrar?». Ildsjelene er grunnmuren i de frivillige organisasjonene. Det er nesten slik, at uten dem, stopper Norge opp.

Ja, hva vil skje om ildsjelene mister motivasjonen? Bente Estil gir noen eksempler på det i et leserinnlegg i NA. Mange tilbud kan forsvinne og livet blir fattigere. Noen arrangører ser seg nødt til å kjøpe tjenester for å løse oppgaver, som igjen fører til økte priser. I HUNT 4 kom det fram at kulturdeltakelse gir økt livskvalitet og bedrer folkehelsa. Å bli stående utenfor er derfor usunt av mange årsaker.

Det har kommet flere rapporter om hvordan pandemien har påvirket og forandret oss. Om fellesskapstanken er svekket, er det et illevarslende tegn. I år er det frivillighetens år. Gledelig nok er aktiviteten stor, men på sikt kan de bli rammet om belastningen blir for stor på noen få. Så kan på andre siden av skalaen kaste et blikk mot Rørvikdagan til helga hvor 400 og 500 personer stiller opp på dugnad under den populære festivalen. Hva kan en lære av dem?

Estil har tro på å etablere program for å stimulere til rekruttering og god organisering av frivillig arbeid, som er et av mange flere tiltak som kommer fram i en rapport utarbeidet for Kultur- og likestillingsdepartementet. Programmet, og andre tiltak, bør komme fort og forankres i lokalsamfunnene. Hvis ikke går toget fort. Da står kanskje ildsjelene igjen på perrongen.