MINNEKASSA: Christina Kvernland har flere kasser med ting fra oppveksten og ungdomstida. Blant gamle skoledagbøker og konsertbilletter er det en god del t-skjorter som bringer fram gamle minner. – Jeg er en skrotnisse, sier hun.
Bjørn Tore Ness

Plagget som sier hvem du er

Alle har ei t-skjorte de aldri kaster. Noen, som Christina Kvernland, har mange. For av og til er ei t-skjorte så mye mer enn et plagg. Den kan også fortelle ei historie.
Publisert

Christina Kvernland (44)

YRKE: Barnehagestyrer

BOSTED: Namsos

T-SKJORTE: Hvit bomullsskjorte fra HM

Et minne om smerte og glede

Christina Kvernland har vært gjennom tre fødsler. Alle gangene hadde hun på seg samme t-skjorte.

NAMSOS: – Dette er minnekassa mi, som inneholder ting jeg ikke klarer å kaste. Noen sier minnene skal ligge i hjertet, men jeg knytter meg veldig til ting – det er noe med følelsen av å se og ta på, og lukta, som vekker minnene til live. Jeg er en skrotnisse, venninna mi sier jeg må ha en diagnose, ler Christina Kvernland.

Noen ganger kan ting, som ei vanlig t-skjorte, symbolisere opplevelser som forandret livet ditt. Slik er det også med Kvernland.

– Denne har jeg på meg hver 6. februar, altså på Samefolkes dag, sier hun – og tar opp ei blå t-skjorte med logoen «Joik har større kraft enn krutt».

Joik, hardrock og Star Wars

– En av mine første og sterkeste minner er fra den norske Grand Prix-finalen i 1980. 40 år siden, men jeg husker det som i går. Jeg var fire år og hadde på nattdrakten. Egentlig skulle jeg vært i seng for lenge siden, men der lå jeg altså – under stolen til mamma og fulgte intenst med på det som skjedde på tv-en, forteller 44-åringen.

Mest inntrykk gjorde Sverre Kjelsberg og Mattis Hætta, som framførte «Sámiid Ædnan» – med den ikoniske tekststrofen «Joik har større kraft enn krutt».

– Jeg husker jeg ble helt bergtatt. Det var så fint.

I kassa har hun en hel stabel med Hard Rock Cafe-skjorter, fra hele verden. Logoer med Metallica og Star Wars, vitner om en oppvekst med tunge riff og eventyrlig sci-fi-action.

– Jeg lekte mye med naboguttene i Larsheimen, der jeg vokste opp. Mens andre jenter lekte med Barbie-dukker, klatret jeg i trær og lekte med Star Wars-figurer. Jeg har fortsatt alle figurene – til og med stjerneskipet «Millenium Falcon», forteller Kvernland.

God å ha i fødestua

Det ble også med noen t-skjorter heim til Namsos, etter tre år i USA (1995–1998). Blant annet et minne om da Christina og venninna kjørte fra New York til Washington D.C., for å overvære president-innsettelsen av Bill Clinton/Al Gore i 1997.

– Vi kjørte i en eldgammel Honda Civic, og ante ikke hvor vi skulle kjøre, parkere eller bo. Vi fikk ikke sett så mye av selve seremonien ved Det hvite hus, men det var jo en opplevelse likevel. Men jeg hadde aldri i verden turt å gjøre det samme i dag, flirer hun.

Likevel er det ei helt vanlig, hvit bomullsskjorte fra Hennes og Mauritz som har den største affeksjonsverdien.

– Alle fødslene mine skjedde ganske raskt. Den første gangen var på natta. Ved en tilfeldighet tok jeg med meg den første t-skjorta jeg fant på soverommet – mannen min sin gamle t-skjorte. Den var så romslig og god, så jeg brukte den under fødselen.

Da hun ventet nummer to, og senere nummer tre, var det derimot ingen tilfeldighet at den samme t-skjorta ble med i bagen.

– Selvsagt måtte den med – det måtte jo være likt for alle tre, sier hun.

Har gjort jobben

Hun trykker t-skjorta til brystet og lukter på den. Selv om den er vasket godt siden forrige «arbeidsøkt», siger minnene på.

– Føler du at t-skjorta bringer lykke?

– Den vekker i alle fall mange følelser og minner – både glede og smerte. Den er som et kinderegg. Så, ja, det ligger mye lykke i dette plagget. Jeg synes jeg har vært veldig heldig med resultatene, sier hun.

Hun bretter t-skjorta fint sammen og legger den tilbake i kassa, på toppen, sammen med alle de andre minnene hun har tatt vare på.

– Nå vet du hvor du finner den, om det blir en fjerde gang?

44-åringen ler.

– Jeg føler jeg har gjort min plikt, jeg nå. T-skjorta har gjort jobben sin. Men jeg kaster den aldri, smiler hun.

Lars Aardal (47)

YRKE: Deltidsansatt

BOSTED: Kolvereid

T-SKJORTE: Motörhead

– Du vokser ikke fra Motörhead, vet du

Lars Aardal er Motörhead-fan, kanskje det tøffeste og mest hardbarka bandet i bransjen. Men når din følgesvenn siden barndommen dør, er det lov å gråte.

KOLVEREID: – Jeg har vært Motörhead-fan siden jeg var 13. Nå er jeg 47, og er like begeistret.

Du har vanlige fans og du har fans som Lars Aardal. Som trofast har fulgt favorittbandet gjennom tykt og tynt i over 30 år. Som tatoverer navnet på bandet og vokalisten på arma, og bruker en solid pott av sparepengene på bandeffekter – og ikke minst; t-skjorter.

– Om det dukker opp ei t-skjorte jeg ikke har fra før, kjøper jeg den. I alle fall om jeg har råd. Det er jo litt kostbart å holde på sånn, ler 47-åringen.

Virkelighetsflukt

På veggen heime på Kolvereid er veggen dekt med et titalls av sorten. Alle av Motörhead, selvfølgelig. Lars forteller om sitt første møte med hardrockbandet fra London. Han var 13 år og hadde fått lånt en kassett av en kompis. Fra da han satte inn «No Sleep 'till Hammersmith» i Walkman-en og trykte på play, var han solgt.

– Det var en aha-opplevelse uten like. Det var som jeg fikk et lyn i hodet, og plutselig skjønte jeg hvilken musikk jeg likte, forteller han.

Han beskriver følelsen som en musikkoppvåkning. Da han skrudde opp volumet på fullt, kunne han stenge ut resten av verden. For en 13-åring på midten av 80-tallet var det befriende.

– Det var som en virkelighetsflukt. Alle de andre på den tida hørte på puddelrock. Det var ikke noe for meg. Altfor glatt og kommers. Motörhead var noe helt annet, ikke likt noe annet. Det var som om de spilte for meg, sier Aardal.

Ga alt – til siste slutt

Det britiske bandet ble dannet i 1975 av bassist, vokalist og låtskriver Ian «Lemmy» Kilmister, og er kjent for sin kompromissløse blanding av pønk, metal og rock 'n roll.

– De videreutviklet elementer fra pønken og den britiske hardrocken på 70-tallet, og skapte sin helt egen sound. I alle år har de kjørt på med samme stil – det er troverdig og rett gjennom pur ekte. Det tror jeg også er grunnen til at de er så respekterte som de er – ikke bare blant rockere, men i mange forskjellige musikkmiljø.

Pussig nok er Aardal født på samme dato som sitt store forbilde Lemmy, 24. desember – altså julaften. Første gang han var på Motörhead-konsert var i 1997, i Trondheim. Sist gang var i Oslo i 2015 – kun tre uker før sjefen sjøl, Lemmy, døde.

– Det var en trist opplevelse. Han var en skygge av seg selv, og selv om vi ikke visste det da, så jeg at han var dødssyk. Likevel ga han alt han hadde, til siste slutt, forteller Aardal.

4. juledag kom beskjeden – en av de mest ikoniske og innflytelsesrike rockerne verden har hatt, var død – 70 år gammel.

– Jeg gråt da jeg fikk beskjeden, og måtte gå lange turer med hunden for å lufte tankene. Selv om det ikke kom uventet, var det utrolig trist.

Ekte – på godt og vondt

Hunden heter for øvrig Ozzy, og er oppkalt etter en annen ikonisk rockehelt – Ozzy Osbourne.

– Jeg ville selvsagt kalle dyret Lemmy, men det ble til slutt Ozzy – etter et kompromiss med kona, ler Aardal.

Han så begravelsen til Lemmy direkte over nettet, der blant andre sønnen fortalte historier fra livet til faren.

– Det var rock 'n roll hele vegen. Alle vet at han levde et hardt liv og var alkoholiker og rusmisbruker. Men han var også misforstått. Tross det tøffe ytre, var han en veldig hyggelig, dyktig og real fyr. Du kan si mye om livet til Lemmy, men det var ekte – på godt og vondt.

På høyre underarm har han tatovert logoen til bandet, navnet til Lemmy og årene han levde samt sparesset – «The Ace of Spades», som også er tittelen på bandets mest kjente låt. T-skjorta han bærer er fra den samme konserten i 2015 – som skulle vise seg å bli en av de siste Motörhead spilte.

– Jeg har ennå ikke klart å bruke den, det er fortsatt mange følelser knyttet til den konserten. Men den betyr veldig mye for meg. Den skal få en fin plass på veggen, sier Aardal.

For mange forblir barndomsheltene nettopp det, barndomshelter. Slik er det ikke for 47-åringen fra Kolvereid.

– Motörhead har alltid vært, og vil alltid være, med meg. Du vokser bare ikke fra Motörhead, vet du. Motörhead for life!

Steinar Gismerøy Olafsen (68)

YRKE: Pensjonist

BOSTED: Namsos

T-SKJORTE: Bob Dylan

Et liv i svarte t-skjorter

Johnny Cash var kjent for alltid å gå i svart. Det samme kan sies om Steinar Gismerøy Olafsen. Kun når han gifter seg, dropper han t-skjorta. Men til og med da skal finskjorta være svart.

NAMSOS: – Det er t-skjorte som er plagget. I år har jeg kun kjøpt ei bukse, ellers går det i t-skjorter.

De som kjenner Steinar Gismerøy Olafsen, skjønner hva han prater om. Det er ikke ofte du ser ham gå i noe annet enn jeans og t-skjorte. Og da som regel med en artist eller et band på brystet. Og den skal være svart.

– Ja, når du sier det så er det kanskje sant. En sjelden gang har jeg en mørk blå, men det er mest svart det går i, ja. Jeg vet ikke hvorfor, det har bare alltid vært sånn, sier han.

– Handler om tilhørighet

68-åringen har alltid vært lidenskapelig opptatt av musikk. Det preger også garderoben. Det har blitt en vane å kjøpe med en suvenir i form av ei t-skjorte når han har vært på konserter eller festivaler. Og dem har det blitt en del av gjennom et langt liv.

– Hvor mange jeg har? Aner ikke, det er i alle fall 50.

Kona har flere ganger bedt ham om å rydde i klesskapet. Men han har liksom aldri fått ånden over seg.

– Nei, jeg har ikke noe system. De ligger i en svær haug.

Mens han drar fram den ene t-skjorta etter den andre, kommer historiene på løpende bånd.

– Denne er fra en konsert i Öland i Sverige i 2014. Vi kjørte 90 mil for å se på Ola Magnell. Denne er fra en pub i Riga, og dette er ei t-skjorte vi trykket opp for Namsos Guinness-klubb.

T-skjortene sier noe om tid og sted. Om da han besøkte John Lennon-puben i Praha, alle turene til Hell bluesfestival eller om da han var på konsert med Jack Broadbent.

– Du er som en levende reklameplakat?

– Det kan du si. Noen går med fotball-trøyer, jeg går med band-t-skjorter. Det er jo minner om ting du har vært med på. For meg handler det om å tilhøre noe. Plutselig kan en totalt ukjent rope «kul t-skjorte» når du går på gata. Det er jo litt artig, sier han.

Fra medium til XXL

Olafsen var en av initiativtakerne til Laviken Rock- og Rusleclub, som ble etablert i 1999. Det første året arrangerte de to konserter, der lokale musikere tolket sine versjoner av henholdsvis Bob Dylan og Neil Young. Da ble det også trykket opp t-skjorter. I årene som fulgte gjentok klubben suksessen, og artister som The Beatles, Leonard Cohen, Rolling Stones og Tom Waitz ble hyllet i tur og orden.

– Det var ei artig tid. På Beatles-aften var det med mer enn 50 musikere. Alle fikk hver si t-skjorte, forteller Olafsen.

Han rangerer de to første t-skjortene fra 1999 høyest. Men de er i størrelse medium, og passer ikke så godt lenger.

– Skjortene som er for små havner bakerst i skapet. Jeg har alltid vært tynn og veide 63 kilo til jeg passerte 40. Nå kan jeg bare gå med XXL, ler Olafsen.

– Når er det du ikke går i t-skjorte?

– Hver gang jeg gifter meg. Sist gang var for tre uker siden. Da hadde jeg finskjorte. Men den var ikke hvit altså, men svart.

For ordens skyld – de har vært sammen i mange år. Det var også hun som ga ham t-skjorta han går med når vi møter ham. Svart, selvfølgelig, med det karakteristiske ansiktet til en ung Bob Dylan på.

– Jeg fikk den for 14–15 år siden. Det var ingen bursdag eller spesiell anledning, hun kom med den i en pose. Jeg er veldig glad i den. Det står ingenting på den – bare kjennere skjønner at det er Bob Dylan.

Hodet fullt av sitater

– Hva betyr Bob Dylan for deg?

– Han betyr alt. Dylan har fulgt meg bestandig. Det er ikke bare musikken, men tekstene. Han skriver veldig bra om livet sitt, som jeg kan kjenne meg igjen i, sier han.

Olafsen drar fram «bibelen», en fem kilos tung murkloss med alle Dylans tekster fra 1962 til 2014. Han kan de fleste utenat, og innrømmer at han sannsynligvis hadde gjort det bra om han hadde gått opp i temaet Bob Dylan i «Kvitt eller dobbelt».

– Jeg har hodet fullt av sitater, som jeg kan dra fram og imponere med i sosiale sammenhenger.

Hvordan verden hadde vært uten Dylan, tør han nesten ikke tenke på. Selv om forbildet begynner å dra på åra.

– Neste år blir kona 60, jeg blir 70 og Dylan blir 80. Da blir det mye å feire, gliser Olafsen.

Vi trenger ikke engang spørre hva han skal ha på seg.

Jon Håvard Solum (54)

YRKE: Banksjef

BOSTED: Grong

T-SKJORTE: London maraton 2010

– Symbolet på 40-årskrisa

T-skjorta Jon Håvard Solum setter høyest, er selve beviset på at banksjefen gjorde noe med sin egen livssituasjon.

GRONG: – Det er ingen som har slitt så mye for ei t-skjorte, og samtidig hatt det så vondt etterpå.

Jon Håvard Solum holder opp den røde t-skjorta med logoen «LonDone 25.04.10», et synlig bevis på at han for ti år siden fullførte London maraton. Ett år tidligere var den tanken nokså fjern.

– Jeg tok dårlig vare på min egen helse. Jeg var overvektig og i generelt dårlig form, forteller Solum.

Høsten 2009 bestemte han seg for å gjøre noe med det. Solum kjøpte seg joggesko og begynte å løpe.

– Kall det gjerne 40-årskrisa. Den første løpeturen var helt forferdelig. Jeg skulle løpe fem kilometer, men måtte gi meg etter to. Da var jeg helt ferdig.

Løp av seg 20 kilo

Han ga seg ikke. Etter hvert ble turene lengre og lengre, og øktene ga effekt. Han hadde løpt av seg 20 kilo.

– Jeg satte meg stadig nye mål. Ei mil sammenhengende, så ei mil under ei time, og så 50 minutter. Deretter en halvmaraton på to timer.

En dag ringte kompisen. Han hadde meldt seg på London maraton og spurte om Jon Håvard ville være med.

– Jeg svarte blankt nei. Så sa han «Jo, jeg har allerede meldt deg på».

25. april sto han på startstreken sammen med 40.000 andre løpere. Foran ham lå ei løype på 42,2 kilometer gjennom Londons gater.

– Jeg hadde startnummer 26.000 og klarte til slutt å komme i mål, etter tre og en halv time, som nummer 5.000. Det er en av de største mestringsfølelsene jeg har hatt, noen gang, sier han.

For det var ingen selvfølge at han skulle fullføre.

– Etter tre mil var kroppen helt tom for energi, bare viljen fikk meg til å fortsette. Da jeg kom i mål var kroppen helt ødelagt.

Tømmerstokk på flytur

Dagen etter var han så stiv at han ikke kom seg opp av senga. Han måtte få hjelp av ansatte på hotellet til å bære seg ned trappa til resepsjonen, og inn i taxien. På flyplassen så han mørkt på heimreisen i et trangt flysete.

– Jeg var stiv som en tømmerstokk og kunne ikke bøye knærne. Heldigvis var betjeninga behjelpelig, så jeg fikk sitte på fremste seterad, ler Solum.

Det tok ham to uker å kommer i så å si normal gjenge igjen.

– Den første uka måtte jeg gå baklengs hver gang jeg skulle ned ei trapp.

T-skjorta han fikk for å ha fullført løpet betyr mye for ham.

– Det er selve beviset på at jeg klarte å gjøre noe med min egen livssituasjon. Eventuelt – symbolet på 40-årskrisa. Noen kjøper ny bil, båt eller bytter dame – for meg var det løpinga som endret livet, smiler han.

Et klenodium i kleskapet

Siden 2010 har grongningen fullført 30 konkurranse-halvmaraton, og har i tillegg til London fullført kjente maraton-løp i byer som Frankfurt, København, Stockholm og New York. Personlig rekord satte han i Danmarks hovedstad, med tre timer og 15 minutter.

Fortsatt løper han fire-fem mil i uka, i tillegg til å være fotballtrener tre ganger i uka.

– Ikke verst for en travel forretningsmann?

– Det handler om å ta seg tid til det. Å være i form gir deg mye overskudd i hverdagen. Jeg er i mye bedre form i dag enn jeg var i 30-åra. Og så er det litt tilfredsstillende å springe forbi folk som er yngre enn deg, ler Solum.

– Dressen er altså kun et arbeidsantrekk?

– Ja, heime går jeg bare i treningsklær og t-skjorte.

– Bruker du London-skjorta mye?

– Nei, jeg har nesten aldri hatt den på, og den har heller aldri blitt vasket. Det er jo et klenodium, så den får ligge trygt der den ligger – innerst i kleskapet.

Gudny Olafsdottir Sverkmo (43)

YRKE: Gårdbruker/melkeprodusent

BOSTED: Namdalseid

T-SKJORTE: NIL Diamonds

Raushet som står til XXL

Rausheten skal være stor og romslig – akkurat som t-skjorta til Diamonds-supporter Gudny Olafsdottir Sverkmo.

NAMDALSEID: – Alt trenger ikke være så perfekt – det er denne t-skjorta et godt bevis på, sier Gudny Olafsdottir Sverkmo.

43-åringen stråler av stolthet når hun holder opp den hvite t-skjorta, der vi kan lese «Æ e NIL Diamonds-supporter æ». Det første som slår oss er at den må være tre-fire størrelser for stor for melkebonden fra Namdalseid.

– De hadde bare XXL igjen. Men det går helt fint, for da går den lett over fleece-genseren, smiler Sverkmo.

– Unikt fellesskap

Sønnen Sverre Anton Sverkmo (21) har vært aktiv, og kaptein, i fotballklubben i fire år. NIL Diamonds er et fotballag for utviklingshemmede i regi av NIL Fotball. Gudny er en av mange trofaste supportere som heier fram laget fra sidelinja når det spilles kamp.

– Det er en herlig gjeng. Det er så artig å være på kamp, alle heier på alle, klapper og jubler – uavhengig av hvem som skårer, bommer, faller eller vinner. Du kan heie på begge lagene samtidig, og alltid er det topp stemning og fullt trøkk på stadion. Dette fellesskapet er helt unikt, sier hun.

Som fotballmamma og aktiv supporter er hun alltid med når laget er på tur. Kampene spilles over hele landet, og det er mye å holde styr på når det nærmer seg turneringer og stevner. I tillegg til de ukentlige treningene, skal det arrangeres loddsalg og tombola-kvelder.

– Å være på tur er halve moroa. Det blir ikke akkurat kjedelig i bussen, for å si det sånn. Strikking, godterier og hva du har på termosen er like viktig som det som skjer på banen. Gjengen er så åpen og raus, det er helt fantastisk, sier Sverkmo.

Islending i blodet

Selv kom hun fra Island til Namdalseid som 18-åring. Hun hadde bare med seg en bag med klær og hadde ingen tanker om å bli værende.

– Men så snublet jeg borti en kar på Namdalseid.

Siden har hun bodd her i 25 år. Bagen er pakket ut og med på kjøpet har det blitt mann, gård, to barn, 85 storfe (hvorav 30 melkekyr) en hane, to høner, fem katter, to kaniner og to avdøde marsvin. Og et fotballag.

– Du har nok å holde styr på?

– Jeg har alltid flere ting på gang samtidig, jeg renner hit og dit og har alltid noe matlaging gående på kjøkkenet. Islending i blodet, vettu. Jeg har alltid drømt om å starte islandsk gårdsbakeri, og er godt i gang med å realisere den drømmen nå, sier hun.

Mer enn et plagg

Foruten sønnens klubb er det ikke mange fotballag Gudny følger tett.

– Nei, jeg følger litt med på Knattspyrnufélag Reykjavíkur (KR), som er Islands svar på RBK. Og når Island spiller landskamper, både i fotball og håndball, sier hun.

Likevel er det NIL Diamonds som står hennes hjerte nærmest. Inkludering og raushet er stikkordene som gjør klubben så spesiell, mener hun.

– Rausheten skal være stor og romslig – akkurat som denne t-skjorta. Derfor er den så viktig for meg, sier hun og gir den en klem.

– Jeg kommer aldri til å kaste den, sier Gudny Olafsdottir Sverkmo.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken