Gå til sidens hovedinnhold

«Robuste fagmiljø»

FOR EGEN REGNING

Hver gang vi hører noen bruke betegnelsen «robuste fagmiljø» bør alarmklokkene ringe – høyt og tydelig. Da snakker politikere og byråkrater om sentralisering og tapping av arbeidsplasser fra mindre og godt fungerende, lokale fagmiljø.

I Namdalen har vi vært utsatt for dette i lang tid. Offentlige tjenester sentraliseres, private bedrifter (les: landbrukssamvirket) har samlet sin produksjon på sentrale steder – og bankene har stengt mange av sine dører i distriktet.

Noe kan tilskrives synkende etterspørsel etter tjenester som følge av den tekniske utviklinga, men det kan ikke brukes som argument for alle former for sentralisering som vi jevnlig opplever.

Vi kan bare se hva som har skjedd og skjer når det gjelder politiet og rettsvesenet. Politiet har gjennomført det som i utgangspunktet ble kalt «nærpolitireformen», men som nå omtales som «politireformen». Navnebyttet er fullt forståelig og må oppfattes som en erkjennelse av at politiet ikke er spesielt nær oss.

Da politireformen ble gjennomført, skjedde det ikke uten protester og motargumenter. I Namdalen dreide det seg i hovedsak om hvor politiet skulle ha sine tjenestesteder. Namsos, Kolvereid og Grong var opplagte lokaliteter, men det ble kjempet en kamp for at både Lierne, Leka og Flatanger skulle opprettholdes som tjenestested. Som kjent lyktes det å videreføre Lierne.

Samtidig var det også et tema at politiet måtte være bemannet med politijurister i Namsos for å ta hånd om påtaleansvaret i straffesaker med utgangspunkt i Namdalen. Både Namsos kommune og Namdal regionråd ba den gang i sine uttalelser til gjennomføring av reformen om at ordninga med politiadvokater i Namsos måtte videreføres.

Trond Prytz, politimester i daværende Nord-Trøndelag politidistrikt, ga i NA i april 2015 lovnad om at han hadde til hensikt å erstatte de to politijuristene som den gang flyttet fra distriktet. To måneder senere var Prytz pensjonist og da 2015 ble til 2016 var det også slutt for Nord-Trøndelag politidistrikt.

Da forsvant samtidig det namdalske perspektivet.

Da det «robuste fagmiljøet» ble samlet i Trondheim, var det ikke lenger naturlig å tenke på at politiet skulle være bemannet med jurister i Namsos. Nå skulle alt samles i ei stor enhet – for å gi en best mulig tjeneste.

Sagt med andre ord – det er antall hoder som er samlet, som garanterer for at tjenesten blir god – ikke kvaliteten hos hver enkelt.

En konsekvens av politireformen har ført til at alle saker med krav om varetektsfengsling behandles i Trondheim eller Steinkjer. Den åpenbare grunnen er at det er i disse byene at politiet har plassert sine politijurister.

Ei sentralisering når det gjelder behandling av slike saker, betyr samtidig at arbeidsoppgaver glipper for lokale advokater. Tap av lokal kompetanse betyr ingen ting når «robuste fagmiljø» skal etableres.

Sentraliseringsreformer henger som regel sammen og det er uomtvistelig at politireformen har vært med på å fjerne deler av grunnlaget for Namdal tingrett. Nå er det fokus på at dommere skal samles i større miljø. Vil det få noen betydning for kvaliteten på dommene som blir avsagt?

Det har jeg vanskelig for å tro. En dommer fatter sine beslutninger på bakgrunn av det som kommer fram innenfor rettssalens fire vegger. Det er ikke slik at en dommer diskuterer sine saker med kollegaer på et møterom. En dommer er en dommer og ivaretar kvaliteten på sitt arbeid – uavhengig av hvor mange kollegaer vedkommende har.

Når det gjelder kvalitet kontra størrelse i rettssystemet, kan det for eksempel måles ved å se på utfallet av saker som blir anket. En gjennomgang av saker i Frostating lagmannsrett viser at det ikke er påfallende mange dommer fra Namdal tingrett som blir gjenstand for ankebehandling – og når det skjer, er det sjelden lagdommerne finner grunn til å påpeke feil eller mangler hos den lokale tingretten.

Det tar på for et lokalsamfunn å hele tida kjempe mot sentralisering. Det tapper krefter og energi hos lokalpolitikere og hos ansatte som blir berørt.

Dessverre ser det ut til å være en evig kamp – og en kamp som det er vanskelig å vinne. Vi må alle gjøre vårt for at slike kamper kan ende med «hjemmeseier».

Kommentarer til denne saken