Bjørn Mikalsen tar opp et viktig tema , om hva som skaper mobbing i samfunnet i sitt leserbrev i Namdalsavisa 1. august. Han bommer etter mitt syn når han gir KrF og Kirken mye av skylda for at det er mobbing blant barn og unge, med henvisning til stemmegivning om homofilt samliv i Stortinget for 50 år siden. Kirken får svare for seg selv; jeg velger å svare på vegne av KrF.

Les også

Grønt lys til mobbing

Påstanden er både urimelig og med smal tilnærming. Strengt tatt er dette leserbrevet heller et eksempel på politisk retorikk som vi bør unngå om vi skal være forbilder for de unge.

Mikalsen har rett i at KrFs stemmegivning med dagens briller var uheldig, men han unnlater å nevne at dette ikke er partiets holdning i dag. Loven som forbød homofilt samliv ble dessuten vedtatt i 1902, mer enn 30 år før KrF ble stiftet. Dette må altså andre partier ta ansvaret for.

Han nevner heller ikke at Arbeiderpartiet regjerte fra 1935 til 1965 uten å foreslå en endring. Faktisk ble forslag om å oppheve mannlig homofilt samliv avvist i Stortinget i 1955, selv om Ap hadde reint flertall. Jeg minner også om at det først i 1983 ble slutt på å sette “homofili” som en diagnose i psykiatrien. Nå vet vi bedre.

Dette viser at skepsisen til homofile hadde bred tilslutning i folket, og at det var nødvendig med holdningsendringer i alle lag av folket; både i politikk, medisin, arbeidsliv, menigheter og idretten for å nevne noen.

La det ikke herske tvil om at KrF forsvarer retten til å være den man er, og elske den man vil. Mobbing og intoleranse mot annerledeshet må bekjempes, for det er en stor samfunnsutfordring der vi voksne er viktige rollemodeller. Det gjelder både når vi er i majoriteten og i minoriteten. Det starter ved middagsbordet hjemme, men også på alle arenaer vi møtes og bryter meninger.