Når jeg skulle få et kompliment av gutta i klassen, så kalte de meg gjerne for en «guttejente». Men når jeg da skulle gjengjelde det komplimentet så var det merkelig nok ingen som satte pris på å bli kalt for en «jentegutt».

Dette leder meg over i temaet. «Har vi likestilling i Norge?»

Vi har nylig tilbakelagt en 8. mars som markerer kvinnedagen. Mange sier, «trenger vi egentlig en kvinnedag?» Uten tvil – ja, mener jeg. Man leser til stadighet merkelig historier rundt om i verden som diskriminerer med bakgrunn i kjønn.

I India aborteres det flere jentefostre med bakgrunn i økonomi. Familiene slipper da å betale medgift, altså summen foreldre må betale når jenter giftes bort. I Dubai har en kvinne ikke lov å gå alene uten en mann, og de har ikke lov å besøke andre menn med mindre de er i slekt. Vi finner eksempler i massevis fra verden over. Vi kan igjennom disse historiene tenke at vi har det jo godt i Norge, for her er vi jo likestilte. Eller?

Ser man litt på businessen i Norge, viser det seg at blant de to hundre største selskapene i Norge, så er det rundt tjuefem prosent kvinner i ledergruppene. Kvinner jobber nesten tre ganger så mye deltid som det menn gjør. De har hovedansvaret for barn og hjem og 89 prosent av det menn gjør. Så da var vi kanskje ikke helt i mål med likestilling likevel da?

Vi har den siste tiden hatt store globale bevegelser som «Black Lives Matter» og «Metoo» hvor temaet mangfold har blitt satt høyt på dagsorden. Forskning viser at mangfold er lønnsomt og at likestilling er riktig. Men det er fremdeles en del motforestillinger, som hemmer den utviklingen som vi ønsker å se. Hvis vi ser på forsøk vurdert av et panel med like mange menn som damer, hvor en mann og en dame settes i en situasjon og utfører de eksakt samme oppgavene. Så velger likevel flertallet at mannen er best egnet som leder.

Hva kan det ha seg? Forgår det ubevisst diskriminering?

Ubevisst diskriminering er den type diskriminering som skjer uten av noen ofrer det en tanke. Det handler om hvordan vi vurderer mennesker ulikt kun basert på kjønn. Selv om hver episode virker banal, får den samlet effekten store konsekvenser. Den ubevisste diskriminering er vanskelig å få øye på.

En mannlig og en kvinnelig redaktør for et filmkritikerblad byttet signaturnavnet på e-postene de sendte. Kvinnen hadde tidligere fått kritikk på å bruke for lang tid på å bli ferdig med prosjektet og ble ansett som mindre flink. Da mannen begynte å sende e- poster i hennes navn ble han overrasket over å se at kunder svarte ham annerledes. De var mer nedlatende, holdt ikke frister, stolte ikke på anbefalingene han ga de og ting tok tid.

Kvinnen opplevde derimot at jobben gikk lettere. Det er dette som er ubevisst diskriminering. Hver episode er ikke så ille, men samlet får den effekt. Så hvordan endrer vi dette da? Langsiktig strategi skal visstnok gi resultat.

Jeg har derimot mine tvil til om at når brodern og hans gjeng kommer i ungdomsskolen er det helt ok å bli kalt «jentegutt».