Fritz Bade, som er daglig leder i Lierne Viltforedling AS, har i et debattinnlegg problematisert framtiden til reindriftsnæringen dersom gruveaktiviteten i Joma igjen kommer i gang. Innlegget fortjener svar, ikke minst fordi Bade stiller en rekke konkrete spørsmål.

Men først noen overordnede betraktninger. Fra 1972 til 1998 ble det drevet gruvevirksomhet i Joma. Det var like mange reindriftsutøvere i Røyrvik i 1998, som det var i 1972. I 26 år var det både gruvedrift og reindrift i området. Framtidens gruvedrift vil møte helt andre miljøkrav enn det som var tilfellet ved forrige gruvedrift. I tillegg skal det ikke lagres avgangsmasser i vann. Det skal ikke være dagbrudd. Vi skal bare frakte masser inn fra Stekenjokk på vinterstid, når reinen er på vinterbeite langt fra gruveområdet. Vi skal redusere støy gjennom bruk av moderne teknologi. Vi inviterer reindrifta til tett samarbeid, slik at driften av gruva kan ta hensyn til reindrifta - for eksempel når reinen skal fra vinterbeite til sommerbeite. Vi erkjenner at gruvedriften påfører reindrifta ulemper som skaper merarbeid, og vi har tilbudt oss å kompensere dette økonomisk.

Alle disse tiltakene vil medføre at alt ligger bedre til rette for sameksistens i fjellet, der vi både har gruvedrift og reindrift. Når man fikk til det fra 1972 til 1998, er det vanskelig å forstå at det skal være umulig nå.

Les også

Kampen om fjellet

Flere har i ulike sammenhenger, som Bade gjør i sitt innlegg, problematisert at gruvevirksomheten «bare» vil kunne gjenopptas for en «periode». Vi antar at det er nok malm og sink i området til minst 20 års drift. Sannsynligvis finner vi mer malm som gjør at denne perioden kan utvides med minst 5-10 år. De færreste forretningsmessige virksomheter kan operere med slike tidshorisonter. For 20 år siden hadde de fleste av oss Nokia mobiltelefoner. I 2007 kom den første iPhone. I dag finnes det fortsatt noen Nokia-telefoner til salgs, men jeg kjenner ingen som har det. I 2021 oppga 7 prosent av Norges befolkning i en undersøkelse at de var vegetarianere. Allerede året etter var antallet steget til 11%. I Norge oppgir nå 27% at de ikke spiser kjøtt. Tallet synes å stige raskt. Kan Bade garantere at det finnes et marked for Lierne Viltforedling om 20 år? Poenget er at i næringslivssammenheng er en tidshorisont på 20-30 år svært lang tid.

Men vi må definitivt lære av det som skjedde i 1998. Den gangen var alle ansatt i gruveselskapet. Nå vil vi gjøre det annerledes. Det stemmer, som Bade sier, at vi planlegger å ansette 100-115 personer i gruveselskapet. Men i tillegg vil det komme 2-3 ganger som mange ansatte i form av ringvirkninger. Vi snakker altså om til sammen 300-400 arbeidsplasser. Vi kommer til å kjøpe en hel rekke tjenester fra lokalt og regionalt næringsliv; transport, catering, overnatting, renhold, regnskap og lønn, elektrikere og anleggsentreprenører – for å nevne noen.

Den bærende strategien er å bygge opp virksomheter lokalt og regional som ikke utelukkende har gruven som kunde, fordi det kan legge et grunnlag for at bedriftene kan leve videre selv etter at gruven igjen stenger. Selvsagt vil en meget viktig kunde forsvinne når gruven stenger ned, men jobber vi godt vil bedriftene ha flere ben å stå på. Det er derfor vi sier at vi denne gangen - fra dag en - skal planlegge for dag null. Kanskje kan gruvens cateringleverandør bli en storkunde av Lierne Viltforedling? Kanskje kan 30 årsverk hos Bade bli til 32, når gruven blir en stor kunde? Det er nettopp dette som er ringvirkninger.

Vi i gruveselskapet er helt enige med Bade i at veiene i Røyrvik må opprustes. Når reguleringsplanen nå er vedtatt av kommunestyret vil det være helt naturlig at gruveselskapet, og kommunen, i fellesskap innleder dialogen med fylkeskommunen om behovet for vegopprustning. Både gamle Nord-Trøndelag fylkeskommune, og Trøndelag fylkeskommune, har vært svært opptatt av utvikling i Røyrvik og Indre Namdal. Når sjansen nå er der for mange hundre nye arbeidsplasser i regionen, ja - da tror jeg oppriktig at grunnlaget for en god dialog absolutt er til stede.

Bade spør videre; er gruveselskapet forpliktet til å sette av midler til for å ordne opp etter seg, når drifta legges ned? Svaret er ja. Før vi igjen kan igangsette gruvevirksomhet i Joma, må vi ha en driftskonsesjon fra Direktoratet for mineralforvaltning. I søknaden om driftskonsesjon må vi også redegjøre for en avslutningsplan, altså hvordan vi skal rydde opp etter oss. Og det må stilles økonomiske garantier for at denne planen kan gjennomføres, enten i form av fondsavsetninger med pant på en sperret konto, eller i form av en bankgaranti. Dette er igjen eksempler på at et gruveselskap i dag møtes med helt andre krav enn for 25-30 år siden.

Det siste poenget fra Bade er at han ikke tror folk vi flytte til Røyrvik, selv om det blir gruvedrift der. Vi i gruveselskapet er langt mer optimistisk på Røyrviks vegne. Og det vil være i gruveselskapets interesse om flest mulig flytter til bygda, fordi det vil sikre den stabile arbeidskraften også selskapet er tjent med. Derfor mener vi at det må lages et eget boligprogram, der kommunen, gruveselskapet og andre næringsaktører samarbeider om å tilrettelegge for at det finnes boliger tilgjengelig - for folk som vil flytte til Røyrvik.