Gå til sidens hovedinnhold

Samfunnshuset – en ambassade for kultur og verdensarv

Kulturlivet i Namsos blomstrer. Jeg kom fra et annet sted og har bodd i mange byer, men har sjelden opplevd en by som Namsos, som har et så rikt kulturliv pr antall borger.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Kunst, musikk, rock, sang, korps, dans, drama, litteratur, film, foto, kunsthåndverk og husflidslag fyller byen og bygda til enhver tid. Her finnes både museumslag og historielag som tar vare på kulturarven med flere frivillige krefter.

Kjære, kommunedirektør og politikere i Namsos, som i disse dager har tenkt å ta stilling til Samfunnshusets skjebne. I en årrekke har deler av samfunnshuset blitt benyttet som både kommunehus og samfunnshus. Huset er levende og dynamisk og brukes flittig som storstue for innbyggerne i byen.

Kulturskolen og UKM er sterkt her i distriktet og spesielt i Namsos og Namdalen. Som tidligere museumspedagog ved Museet Midt, reiste jeg rundt hele Namdalen med den kulturelle skolesekken og underviste omtrent 5000 elever i kunst over to år. Jeg samarbeidet med lokale skoler i Namsos med flere prosjekter, både kulturskolen, UKM, Olav Duun Videregående skole og barne og ungdomsskolene. En ting er sikkert etter disse erfaringene: kulturskolen og UKM leverer høy kvalitet på kulturaktiviteter, men de mangler rom.

Samfunnshuset er i flittig bruk av folk hele tiden. Det er levende og dynamisk, men trenger oppussing og bevaring for å fortsatt kunne tilfredstille de behov som den nye generasjonen av borgere trenger i sitt kreative virke. Bolysten og tryggheten i Namsos øker, når barna og ungdommen trives med aktiviteter. Namsos har ikke problemer med gjenger som går ledige og ikke vet hva de skal finne på. Omgivelsene har tilbud til alle. Det er et godt sted å være. Men vi må ikke glemme hvorfor det er slik. Medmenneskeligheten og kreativiteten henger sammen med frivilligheten og viljen til å overføre kunnskap basert på gode verdier og kulturarv. Hvis denne identiteten forsvinner, mister vi også den sterke integriteten som Namsosinger har. Den integriteten som har fostret kvalitetsmusikere og kunstnere herfra byen.

Kulturskolen trenger mer plass i større lokaler. Rian galleriet trenger bedre plass og mer naturlig lys. Teaterlag, korps og kor benytter allerede Samfunnshuset, men som vi vet er det viktig å pusse opp lokalene og restaurere bygget for fremtidig bevaring. Samfunnshuset kan gi rom og plass til alle.

For 50 år siden, kastet namdalinger kunstverk av Johannes Rian (1891-1981) fra Overhalla, fordi de tenkte at det ikke var bevaringsverdig kunst. I ettertid er det soleklart at de store abstrakte maleriene hans er verd flere hundretusen. Ute i verden, visste kunstkjennere allerede den gang, at disse maleriene var av høy kvalitet og Rian var ansett som en spennende kunstner. Namsos har flere spennende kunstnere å ta vare på som ikke har fått nok oppmerksomhet eller fast utstillingsplass. Her kan nevnes brødrene Elliott og Louis Kvalstad, Henry Arntzen, og keramiker Alfhild Finsberg. Finsbergs keramikk henger allerede i Samfunnshuset. I tillegg til Kunstmuseet Nord Trøndelag, trenger vi et offentlig kunstgalleri som huser og hyller alle namdalskunstnerne, også de som tilhører den nåværende generasjonen. Samfunnshuset er i seg selv et arkitektonisk kunstverk av høy kvalitet.

Steinkjer restaurerer bygg fra samme tidsepoke som samfunnshuset. De bygger også et nytt kulturhus som blant annet skal gi plass til den kjente kunstneren Jakob Weidemann. Namdalen har store kunstnere på samme nivå som Weidemann. Namsos leverer kvalitet fordi namsosinger har integritet.

Samfunn kommer fra norrønt Samfundr som betyr å komme sammen. Folk har kommet sammen i dette samfunnshuset og fortsetter med det den dag i dag. At en del av huset også er blitt brukt til kommunehus som kontorer og innbyggertorg, er greit nok. Men det er mulig at kommunedirektøren har glemt at dette er et samfunnshus. Bygget for borgerne av Namsos, etter krigen som raserte de fleste av byens bygninger. Men samfunnshuset er ikke et kommunehus, hvor de folkevalgte politikerne skal sitte og bestemme husets skjebne. Politikerne har flyttet ut av bygget og tenker kanskje at de ikke har bruk for det mer, men de glemmer at kulturaktivitetene fremdeles finner sted der. Samfunnshuset er en dynamisk og inkluderende opplevelsesarena for alle, på tvers av generasjoner. Å opparbeide et slikt sted tar tid. Man kan ikke bare velge å flytte på folks tilholdssted.

Huset fikk nytt tak i 1995 men flere deler av huset burde vært tatt bedre vare på. At politikerne som har fått være en del av huset i lang tid, har feilet med den oppgaven, skal ikke borgerne ha ansvar for. Vi betaler skatt for å bo i Namsos. Det gir oss rett til å være med på å bestemme hva som skal bevares for fremtiden, for den neste generasjonen av innbyggere som trives i Namsos by. Bolyst handler om bevaring av de aktiviteter som allerede er bygget opp og utviklet over lang tid og skaper trivsel. Et samfunn og en by vokser organisk utfra det som allerede er etablert.

Samfunnshuset representerer ressurser som allerede er på plass. Rives dette ned, forfaller også moralen hos dem som er i ferd med å finne sin identitet i livet og verden. Jeg har bodd i USA i mange år. Et sted som representerer bruk og kast mentaliteten. Her rives bygg ofte til fordel for nye. Identitet og kulturarv henger sammen og denne mangler flere steder i storbyene der. Denne mangelen på identitet fører til at man ikke har noen bykjerne hvor folk samles til aktiviteter. Nye bygninger skyter opp, men er ikke bygget så solid som de gamle, for man vet jo at det sannsynligvis skal rives igjen om ikke så lenge.

Folk flytter ofte og tilhørigheten forsvinner. Der hvor man ikke føler tilhørighet, har man heller ikke ansvarsfølelse eller samvittighet overfor de andre. Det gir anledning til å fokusere mest på seg selv og sitt eget liv, uavhengig av samfunnet. I desperasjon over mangel på tilhørighet oppstår kriminalitet, ensomhet og annen elendighet.

Bevaring av samfunnshuset i Namsos, hører også til verdens felles agenda som handler om de forente nasjoners bærekraftsmål. Disse er mål som hele verden er sammen om. FN sitt bærekraftsmål nr 11 handler om bærekraftige samfunn og byer. Dette bygger på at vi ikke river ned men restaurerer. Når et hus rives, brukes ressurser og man skal finne utav hvor alt som rives skal kastes. Hvor skal husets bestanddeler kastes? Hvor lang tid og hva vil det koste å rive ned dette solide 5000 kvadratmeter store bygget. Alle som arbeider i bygge bransjer, vet at det er billigere å pusse opp enn å rive ned for å bygge nytt.

Rapporten fra Norconsult inneholder antagelser og sannsynligheter. Det kreves i denne sammenheng en ny rapport som viser alle deler av en eventuell operasjon som handler om riving og en annen plan som handler om å pusse opp. Så er det mulig å sammenlikne disse grundig. Alle aspekter av saken skal belyses ordentlig på nøytralt og faktabasert grunnlag. Dette er ikke en hastesak.

Jeg kommer opprinnelig fra Stavanger, men har etablert meg i Namsos. Grunnen til at jeg trives her handler om byens integritet og samhørighet. Denne er verdifull og bør bevares. Jeg husker det skulle bygges et nytt kulturhus i Stavanger by på 80-tallet. Det ble konflikt mellom hva som skulle rives og beholdes. Den gamle kinosalen var en av de bygningene som det var tvist om. Det endte med at et bygg ble revet ned og siden ble det årevis med diskusjon om hvordan det nye bygget skulle integreres. Det endte med et stort mørkt hull i jorda midt i byens sentrum i flere år. Vi kalte det for kulturhullet. Pass på at Namsos ikke ender opp med et kulturhull. Det er denne byen ikke tjent med.

Kommentarer til denne saken