Turister kan komme på besøk og glede seg over vakre bygg med flere hundre år gammel historie. Innbyggerne er stolte av byen, og har ikke problemer med å akseptere at rivning av gamle bygninger ikke er tillatt. De lever godt med det så lenge de kan tilpasse bygningene innvendig for å tilfredsstille nye behov og krav.

I Norge er situasjonen helt annerledes, og det er synd. Hos oss er få bygninger eldre enn 100-200 år. For en stor del skyldes det branner som har lagt trehusbebyggelsen, som vi har hatt mest av, i aske. For noen byer, som Namsos, har fiendtlige bomber lagt byen i grus. Dette er hendelser vi ikke har kunnet styre. Imidlertid er den største faren for våre gamle bygninger ikke krig, men vår nesten fullstendig fraværende vilje til å vedlikeholde og bevare. Denne trenden har bare tiltatt i takt med velstanden.

Det virker som om bygninger blir mye fortere gamle og utidsmessige her hjemme. Etter 30 år anses majoriteten av norske bygninger som utdatert, og blir ansett som helsefarlige å oppholde seg i og arbeide i. Hvem har ikke lest i avisen om offentlige ansatte som må arbeide i trekkfulle bygg med mangelfull ventilasjon og soppsporer? Det ser ut som det eneste saliggjørende er å bygge nytt.

Samfunnshuset i Namsos står i fare for å rammes av vår manglende evne til å ta vare på bygningsarven. Bygget er 50-60 år gammelt og de siste 20 årene har vedlikeholdet vært mangelfullt. Nå er tydeligvis også dette bygget snart kommet til veis ende, - i alle fall dersom en skal følge det som nå blir gitt av faglige råd.

Men bør vi det? Mange namsosinger har et nært forhold til Namsos Samfunnshus. Arkitekten, bestående av arbeidsfelleskapet med arkitekt Krag fra Trondheim og arkitekt Aursand fra Namsos har fått mye velfortjent ros i avisen i den senere tid. Samfunnshuset er en arkitektonisk funkisperle. Arne Aursand kjenner vi fra mange andre lokale byggeprosjekter i Namdalen. Arkitekt Krag var en meget kjent og prisbelønt arkitekt i Trondheim og tegnet blant annet Kunstindustrimuseet, Moholt studentby, Siemens med flere.

Fra nybyggforkjemperne har det vært fokusert på den generelle usikkerheten ved renovering av et gammelt bygg, kontra bygging av nytt. Kostnadene er utvilsomt mer usikre ved ombygging og renovering, men også for nybygg vet vi at det ofte oppstår kostnadsoverskridelser. Det vil ikke være problemer med å renovere samfunnshuset slik at det tilfredsstiller tekniske krav, herunder også å sikre fundamenteringen av bygget. Omfanget på tiltakene for å sikre fundamenteringen er usikre, men arbeidsoppgavene er ikke spesielt utfordrende med fast fjell i overkommelig dybde og mer enn nok areal å ta av i forhold til programmert rombehov.

Det avgjørende for et vellykket prosjekt er alltid at prosjektering og kostnadsstyring er god nok. Dessuten, at budsjetteringen er realistisk med tilstrekkelig store avsetninger til uforutsette kostnader. Jeg håper politikerne som skal ta den endelige beslutningen med hensyn til Samfunnshusets framtid innser at bevaring har en stor egenverdi. Det betyr å ta vare på historien vår, i en by som fikk altfor for mye fortid utslettet ved bombingen under krigen.

Politikerne har muligheten nå til å fatte en beslutning som sikrer byen en flott storstue, samtidig som man tar vare på en sjeldent fint og særpreget bygg. Å bevare og renovere bebyggelsen rundt Festplassen med den vakre Namsoskirka og det karakteristiske Samfunnshuset er beslutninger som nye generasjoner vil takke dagens politikere for – garantert.