Helt siden jeg var lita, har jeg vært relativt opptatt av å spare penger – ikke for å være gnien eller for å unngå å bruke dem, men for å sikre at det finnes noen kroner den dagen det er bruk for det. Og opp igjennom tida har jeg hatt mange ulike sommerjobber og ekstrajobber.

Men det jeg tidligst tjente penger på, kan vel ærlig talt ikke beskrives som arbeid. Jeg var nemlig ikke særlig gammel da jeg begynte å ta penger for å være med lillesøstera mi på toalettet da hun spurte meg om å være med – fordi hun ikke ville gå alene. Det funka til en viss grad. Og ja, det har blitt kalt kynisk i ettertid.

Men disse pengene gikk rett i sparegrisen, som jeg, i motsetning til mange andre har jeg hørt, aldri pirket opp og tok penger ut fra.

Dette ble jeg ikke rik på, og som voksen har jeg sluttet å ta meg betalt for å være moralsk støtte under toalettbesøk. Forespørslene har også minket betraktelig.

Nå går det mer i mikrosparing, fond og forsiktig bruk av pengene som kommer inn, og selv om jeg føler at jeg har sånn noenlunde kustus på egen økonomi, har det kommet meg for øret at jeg har lagt til meg en vane som ikke helt passer inn i taktikken med å spare noen kroner her, og spare noen kroner der.

Nei, da tenker jeg ikke på at det handles matvarer nesten like mange ganger som det er dager i uka.

Jeg tenker heller ikke på at jeg faktisk har funnet på å spare vinnerflakslodd til en «rainy day», for så å glemme å levere dem inn før fristen.

Jeg tenker på at drivstoff alltid er på det dyreste når jeg er tom for bensin. Eller for å snu det litt mer i den ærlige retninga: Jeg hater å fylle bensin fordi jeg synes det er for dyrt, så jeg fyller alltid bare litt.

I utgangspunktet er jeg ikke noe glad i å bruke mye penger om gangen, og på denne måten føles det ikke ut som jeg gjør det. På en annen side er det vel naturlig å stoppe når bensinmåleren peker til topps. Altså på halv tank?

Nei, realisten i meg sier meg enig i at dette er en dårlig vane – men jeg kan ikke huske på å ha gjort det annerledes noen gang.

Hadde jeg fylt opp tanken de gangene bensinprisen ikke er nærmere 18 kroner literen, hadde jeg nok kunne spart ganske mye – i tillegg til at jeg hadde sluppet unna stresset med å kjøre rundt og se på den blinkende, oransje lampa.

Men nei, da. I stedet for å gjøre som andre – som heller unner seg litt ekstra på noe de kan kose seg med – har jeg tydeligvis funnet ut at her, på budsjettposten drivstoff, er det helt greit for meg å bruke litt ekstra penger.

Om det er verdt det, begynner jeg å bli litt usikker på. Men foreløpig får jeg være fornøyd med at jeg sannsynligvis er like langt unna å holde foredrag om spareråd gjennom Sparebank1, som jeg er til å henge opp og fordele tusenlapper på «Luksusfellen»-tavla.