Gå til sidens hovedinnhold

Sekstenåringer fra Trondheim bør få slippe å konkurrere med hele Trøndelag om en skoleplass

Guri Melbys modige manøver er en gavepakke til de prestisjefylte trondheimsskolene, men kan bli et stort problem for de trondheimselevene som ikke har med seg toppkarakterer fra ungdomsskolen.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

(Trønderdebatt)

Det er svært modig av Guri Melby å gå løs på lokaldemokratiet som nyutnevnt Venstre-leder, og foreslå store endringer i inntaket til videregående opplæring. Det skal hun ha. Men det er høyst trolig også svært dumt.

For en må jo bare innrømme at det er et uttrykk for mot, når den første store, nasjonale debatten kunnskapsminister Guri Melby setter i gang etter hun ble Venstre-leder, er å utfordre lokaldemokratiet og fylkenes kontroll over egne videregående skoler. Og det er det hun i praksis gjør, når hun melder at hun vil gi elevene som søker seg til videregående skole større mulighet til å velge skole selv, uavhengig av bosted.

Men: Det høres jo egentlig uproblematisk ut, det?

«Regjeringa ønskjer at elevar skal ha større moglegheit til å velje kva vidaregåande skule dei skal starte på enn det mange har i dag», heter det i en pressemelding fra kunnskapsministeren. Og en trenger ikke spekulere i hva det betyr for de videregående skolene som grunnstein i lokalsamfunnet, for regjeringen slår selv fast at «det betyr at fylkeskommunar ikkje lenger kan ha inntak etter eit nærskoleprinsipp».

For ordens skyld vil det være helt tåpelig og meningsløst av undertegnede å late som om jeg er noen uhildet observatør uten noen mening i denne saken. For det er en kjent sak at jeg selv var aktivt med på å avvikle ordningen med såkalt fritt skolevalg som fylkespolitiker i 2004. I grove trekk mener jeg stort sett det samme i dag, til tross for en hel del kjeft - men også støtte - oppgjennom åra.

Og bare så det er sagt: I utgangspunktet tror jeg flertallet, uansett om de sokner til høyre eller venstre fløy, synes det er helt fint å la elever selv bestemme hvor de vil søke plass på videregående skole.

Men når Venstre-statsråden så ubesværet benytter en begrep som «friare skuleval», detter nok mange av. For hvem dette gir frihet for, avhenger jo av øyet som ser. Er du sekstenåring med gode karakterer, vil så klart regjeringens forslag gi langt større frihet. Er du sekstenåring med dårlige karakterer, er det en annen historie.

Og er du fylkespolitiker, mister du frihet uansett når regjeringen bestemmer hva du skal gjøre. Helt uavhengig av hva man mener om karakterbasert opptak i videregående skole, er det et vedvarende prinsipielt problem at regjeringens fine ord om lokaldemokrati ikke ser ut til å være så viktig i saker der lokalpolitikerne står i fare for å vedta noe annet enn regjeringens politikk. Dette var også et påfallende trekk ved den rød-grønne regjeringen, men med sentraliseringen som bare tiltar for tiden, er det nok et større problem nå.

Men tilbake til Guri Melbys forslag om å skrote nærskoleprinsippet. Hva betyr dette i praksis?

Regjeringen ønsker at elevens eget ønske skal telle mer for hvilken videregående skole hun eller han kan gå på. Dette skal avgjøres av hvilke karakterer eleven har.

I dag praktiserer en rekke fylker ulike varianter av nærskoleprinsippet. Det er betydelige lokale variasjoner, men i grove trekk betyr det at et fylke har som utgangspunkt at elevene skal gå på en videregående skole nær hjemstedet. Eller at så få som mulig skal måtte flytte for å få videregående skoleplass. Eller at det er begrensninger på hvilke skoler en elev kan søke på, basert på hvor eleven bor.

Formålet er så klart å sikre at det er et godt skoletilbud tilgjengelig der du bor - og at de videregående skolene har et elevgrunnlag også utenfor de store byene.

Skolestruktur er jo samfunnsplanlegging. Om ungdommer fra distriktene må begynne å flytte til byen for å kunne ta videregående opplæring, kan en ikke bli overrasket over at befolkningstallet i distriktene synker. Og om ikke næringslivet og helsesektoren i en kommune har tilgang på lærlinger fra yrkesfaglinjer i nærheten, er det ikke bare befolkningstall, men også bærekraften i det lokale nærings - og arbeidslivet som rammes.

Og om det skal være økonomisk forsvarlig å opprettholde en videregående skole i et lokalsamfunn i distriktene, avhenger jo det av at det faktisk er nok elever der. Og om mange nok elever i Trøndelag flytter hjemmefra for en mer prestisjefylt skoleplass i Trondheim, vil det spøke for det videre livet til skolen i hjemkommunen.

Presset på byskolene vil øke. I dag er det noenlunde balanse i tilbud og etterspørsel etter skoleplasser i Trondheim. Hva skjer om trondhjemselever blir utkonkurrert av elever med høyere karaktersnitt fra andre steder i Trøndelag? Er det hensiktsmessig å sende sekstenåringer på stollek Trøndelag rundt for å få tilgang på en videregående skoleplass?

Om en mener at karakterene du får med deg fra ungdomsskolen virkelig skal telle, kan jo svaret på det godt være ja. For det er jo klart: Med et system langs de linjene Guri Melby foreslår, vil du som elev med gode karakterer stå langt friere til å komme inn på videregående skole hvor du vil. Du vil få betalt for strevet på ungdomsskolen, med friheten til å gå på videregående skole nær sags hvor du vil.

Men denne friheten kommer som nevnt potensielt på bekostning av andres frihet. Ikke bare går det ut over elevene som kan miste sin lokale skole etterhvert som elevtallet synker. Men det vil også ramme elevene her i Trondheim, som ikke lenger kommer inn på noen skole i nærheten fordi konkurransen om plassene har blitt så hard.

Sekstenåringer fra Trondheim bør få slippe å konkurrere med hele Trøndelag om en skoleplass.

Men det er ikke til å legge skjul på: I denne debatten står venstresiden alltid i fare for å argumentere på en måte som utviser større omsorg for strukturer og systemer, enn for eleven som har drømmer og ambisjoner. Det ville vært helt tåpelig av meg å late som om noe annet.

Prøv selv å diskutere denne saken med en sekstenåring som kanskje ikke trives så godt på hjemstedet, og som drømmer om en helt bestemt skoleplass ved en helt bestemt skole etter å ha jobbet hardt i årevis for å få gode nok karakterer - og se om argumenter om skolestruktur, lokal rekruttering til næringslivet og bærekraft i finansieringsmodellen gjør særlig inntrykk.

Det største problemet «nærskolebrigaden» har, er at de gjerne presenterer et verdenssyn som er helt ugjennomtrengelig for de dette gjelder - seksten år gamle håpefulle.

Men Guri Melby og regjeringen har sine egne blindpunkter. For ikke alle sekstenåringer finner lykken i ærgjerrigheten og strevet, for å parafrasere skolenestoren Alfred Oftedal Telhaug. Mange sekstenåringer er helt avhengige av å kunne gå på videregående skole i lokalsamfunnet sitt, for at de ikke skal falle fra.

Og mange sekstenåringer - både i Trondheim og i resten av Trøndelag - vil miste muligheten til det, om inntaket til videregående blir til et rent ideologisk prosjekt for regjeringen.

Om Guri Melby etterhvert tvinger gjennom sin vilje i Stortinget i denne saken, vil det ikke bare være en overkjøring av lokaldemokratiet og et problem for mange småkommuner - men også potensielt av alle de sekstenåringene som nok helst ville sluppet å måtte betale en enda større pris for svake karakterer i ungdomsskolen.

Les også

Regjeringens plan om å overprøve flertallet i Trøndelag er alvorlig

Kommentarer til denne saken