Gå til sidens hovedinnhold

Selv om vi nærmest går inn i lockdown, er det mye bedre enn alternativet

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

(Trønderdebatt)

Elevene har nettopp vært igjennom et hardt år, med lite sosial kontakt og mye ensomhet. Da tiltakene begynte å bli lettet på etter sommer, så flere av oss lyset i enden av tunnelen. Nå viser det seg at det lyset kom fra et tog som kjører vår vei.

For første gang siden mars, er veldig mange elever redde og frustrerte. Redde fordi slitet vi hadde i 2020 kan komme tilbake. Redde for å være såpass uheldig å bli smittet, og deretter bli stemplet som en smitter og en som er uforsiktig med tiltakene. Redd for å dette av i skolen, og henge etter. Samme gjelder for fritidsaktivitetene. Og kanskje aller viktigst: Redde for å gå tilbake i det enorme sorte hullet av ensomhet, som de fleste av oss havnet i da vi først stengte ned.

Frustrert over hvordan det ikke ble handlet tidligere, når problemet var lett å håndtere så vi hadde sluppet dette. Frustrert fordi regjeringa, fylkene og kommunene tilsynelatende ikke har en god dialog eller noen som helst dialog om tiltakene. Spesielt når vi klokken 13 får beskjed fra kommunen om en ting, for å så få helt 100 prosent motsatt beskjed fra regjeringa, sånn som i Stjørdal.

Skal vi være dønn ærlig, så savner vi å møte folk. Vi tillitsvalgte reiser ofte rundt på seminarer og møter folk i fra hele landet, hvis ikke hele kontinentet. Det er absolutt ingenting vi har kunne ønsket oss mer akkurat nå, enn å dra på et 5-dagers seminar i Oslo med alt for lange dager, alt for lite søvn og en overdreven mengde koffein. Av og til sitter man og vipper på hvorvidt man egentlig ønsker å følge smitteverntiltakene, rett og slett fordi man kan føle på en slags desperasjon.

Perioden vi var igjennom i våren 2020 opplevde mange ungdommer som stressende: Flere frykter å være den som sprer smitten til noen i risikogruppa, til klassen, familie og øvrige bekjente. Dette har ført til at stresset har økt betydelig mye for flere, av den enkle grunnen at antall smittede øker drastisk.

Vi savner alle livet vi hadde før, og er villige til å betale ekstreme priser for å få det tilbake. For å få tilbake treningssenteret, korpset eller helgaturen til Oslo med venner. For å få tilbake det lokale næringslivet, hvor vi kan dra på restaurant eller kafe med venner uten å ha en skummel baktanke om at det kan sørge for at hele vennegjengen og deres familier blir smittet.

Derfor ønsker vi for en gangs skyld å takke regjeringa for å endelig stramme inn. Ikke bare på skolene, men også på samfunnet generelt. Selv om det er kritikkverdig at det kom med såpass sen varsel, tenker vi på alternativet som mye verre. Vi engasjerte ungdommer pleier som oftest å kritisere styresmaktene, men denne gangen velger vi å gjøre det motsatte.

Ikke misforstå oss: Vi vet definitivt at det finnes en bakside av mynten. Vi opplevde den tross alt i våren 2020. Men det vi også vet, er at den baksiden er ganske liten så lenge vi får slått ned på smitten raskt.

Så på vegne av flertallet av trønderske elever: Tusen takk for at dere ser alvoret i situasjonen. Dere vet ikke hvor mye det betyr for enkelte av oss.

Takk.

Kommentarer til denne saken