Akkurat nå ligger Norge på toppen i Europa over størst smittespredning. Det oppleves skremmende. Regjeringa har sendt oss tilbake til hjemmekontor og med munnbind på innerlomma når vi går på byen. Og vi lystrer. For å bidra til fellesskapet.

Kulturen har blitt rammet for fjerde gang. Vi som hadde gledet oss til konserter og kjenne på at livet er i ferd med å bli normalt, er sendt heim. For å sitte å glo på Netflix.

«Ta i bruk landet, handle som normalt, gå på restaurant. Landet er ikke stengt ned.»

Det oppfordret næringsminister Jan Vestre oss til før helga. Sammen med Støre, Kjerkol og helsemyndighetene føyde de til:

«Fotballfanes, det er snart jul og det er siste serierunde i fotball. Dette blir spennende, gå på kamp og støtt laget deres, fyll tribunene. Bare husk å ta med munnbind».

Våre folkelige politikere og helsebyråkrater kan umulig ha vært på noe så folkelig som fotballkamper. Med noen øl innabords, kroppen proppet av spenning om det blir seriegull eller nedrykk, er det absolutt ingen som er mentalt innrettet på å bry seg om munnbind eller denne enmeteren. Det er rett og slett ikke mulig. Bildene fra arenaene viste at de fleste ga blaffen i munnbind.

Byen er Bodø og laget er Glimt. Gull! Byen er Bergen og Brann kan ennå unngå nedrykk. Alle skjønner at av slikt følger elleville gledesscener.

De burde aldri ha fått feiret slik. Rapperen Joddski, Jørgen Nordeng, fulgte med feiringa blant fansen til Glimt. Til VG fortalte han at han så ett munnbind ble brukt. Han opplevde det slik og skrev på Facebook:

«Sånn litt å bli pissa på med gul og svart fotballurin.»

Askil Holm reagerte på Facebook. Han lå ut et bilde som viste fans fra norske fotballarenaer. Han stilte et betimelig spørsmål:

«Hva skjedde her? Kulturnæringa, utelivsbransjen og reiselivet er i full krisemodus».

Dette er spørsmålet alle stiller seg, unntatt Fotball-Norge. Jeg registrerte ikke noen fra den fronten som hadde motforestillinger til at publikum fikk slippe inn. Hvorfor gjorde de det? Fordi de vet at de er i en særstilling blant politikerne.

Før valgkampen kom skikkelig i gang, snakket blant annet Tore O. Sandvik (Ap) varmt for å oppheve restriksjonene for voksne fotballspillerne. Flere Ap-politikere så at det var en sak som solgte godt. De hamret løs. Omsorgen var ikke like framtredende for andre lagidretter.

I forrige uke skrev NA-sporten om en rekke arrangement rettet mot barn/ungdom og mosjonister som måtte avlyses i jula. Hva tenker arrangørene i dag? Mest sannsynlig «Jo, det er vi bare nødt til å gjøre for å hindre smittespredning». Altså det vi kalle sunt bondevett.

Hvorfor gnåle med dette nå? Fotballsesongen er jo over, og kanskje går det bra også. Nei.

Fordi det handler om rettferdighetsprinsippet, som sier at man bør behandle alle personer som oppfyller samme grunnleggende vilkår, likt. Nordmenn fødes med ski på beina og i panna blinker dette prinsippet.

For det andre. Det behøver ikke å gå bra.

11. mars i 2020 ble Liverpool og Atlético Madrid tvunget til spille kamp på Anfield. Manager Klopp betegnet det som en «kriminell handling» da alle visste om viruset som spredde seg. 41 dødsfall ble knyttet til den kampen.

Vi får håpe ingen mister livet etter den siste serierunden, men unngikk de å bli smittet? Slike selvmål må regjeringa unngå hvis vi fortsatt skal ta dem på alvor når vi frykter hva de vil finne på før jul av inngripende tiltak.

Bare for å ha nevnt det. Liverpool ble seriemester under koronatida med tomme tribuner. Spillerne jublet uhemmet da de hevet pokalen. Det ville Glimt-spilleren ha klart også, Ingvild Kjerkol. Fansen også, i sine hjem eller på sin kveldstur.