«Hvorfor i all verden gidder du å se på det søppelet?»

Spørsmålet kom fra en god venn, og det var på alle måter betimelig.

Jeg husker ikke akkurat når det startet, men på ett eller annet tidspunkt ble jeg besatt. Fra ung alder var filmen den perfekte eskapismen, og jeg dykket stadig dypere ned i filmens verden.

Det aller første kinominnet jeg har, er fra et lite lokale i Gutvik, hvor «Lillefot og vennene hans» sto på plakaten. For dem som har sett filmen, er det ingen tvil om at den kan sette varige spor i et barnesinn – i all sin tristesse og elendighet.

Kanskje var det dette som ga seg utslag senere i livet. Da jeg satte meg ned og så de 12 oppfølgerne, alene. 12 filmer av aller laveste kvalitet.

For med den stadig økende interessen for filmmediet, kom også tanken om å se «alt». Inkludert altfor skumle filmer som holdt meg våken mange netter i en årrekke. Men jeg fortsatte å pine meg selv – på alle tenkelige måter.

I slutten av tenårene kjøpte jeg en boks med sci-fi-filmer, 50 i tallet. Bare ræl selvfølgelig, inkludert mesterverket «The Beast of Yucca Flats», med den tidligere wrestleren Tor Johnson i hovedrollen. Til sammenlikning får han nåtidas «wrestler gone actor», The Rock, til å framstå som en mesterlig skuespiller. Det sier sitt.

Slik har det fortsatt, år etter år. Med filmer som ødelegger både humør og sinn. Som i fjor, da «Home Sweet Home Alone» ødela julestemninga totalt i all sin elendighet.

Eller sadistpornoen i «Saw»-serien og alle de grusomme «Fast & Furious»-filmene jeg har kastet bort tid på å se.

På et tidspunkt måtte jeg ta et valg. Jeg sluttet å se alle oppfølgerfilmer og spin-offs bare for å ha sett dem. Men noe var verre å gi slipp på. Som å se komplette filmografier fra 80-tallets store actionhelter. Ja, sånne som Jean Claude Van Damme, Arnold Schwarzenegger og – ikke minst – Putin-kompis Steven Seagal.

Hvis du ikke har sett filmene til sistnevnte, så er det et poeng at mannen ikke er spesielt flink i kampsport. Bare se på dette eksempelet på Youtube – som kommer med lattergaranti:

Etter hvert som jeg ble eldre, ble tida knappere, og jeg trodde at jeg hadde skjerpet meg. Det gikk ikke an å prioritere tid til det tristeste filmmediet har å by på. Jeg har holdt meg noenlunde på matta, inntil nylig. For jeg fant en app, som til bare noen få kroner ga tilgang til et vell av filmer som har falt utenfor public domain.

Jo da, her var det mange klassikere. Men også noen (les; mange) som strengt talt burde vært kastet på filmhistoriens søppelhaug. Som filmen «Planet of Dinosaurs», en lavbudsjettfilm av verste sort. En gjeng med tåpelige romfarere krasjlander på en øde planet, hvor de må kjempe mot en ondsinnet, stop motion-animert dinosaur.

Jeg vred meg i sofaen mens jeg så filmen, og jeg fikk fysisk vondt av å se det som i beste fall kan kalles et makkverk. Akkurat der og da stilte jeg meg selv de store, eksistensielle spørsmålene. «Hvorfor ser jeg på dette søppelet?».

Jeg får vel bare innse at det er en «dumpster diver» jeg er. Og jeg må innrømme at selv den elendige dinosaurfilmen fikk meg til å le – også av meg selv. Så i kveld er det fare for at det på ny plukkes litt nytt søppel fra den bakerste VHS-hylla – for en god latter forlenger vel livet – selv om den er presset fram av smerte.

PS: Skulle du mot all formodning og sunn fornuft ønske å ta en titt på «Planet of Dinosaurs» – så ligger den her: