Gå til sidens hovedinnhold

Terningkast 4Sjangerblinde rockere med stødig kurs

Det er ikke til å stikke under stol at det har vært store forventninger knyttet til Mouldy Grubs sin første utgivelse. Med en rekke profilerte namdalsmusikere på laget ligger alt til rette for en porsjon fet musikk.

Ideen med et nær helakustisk uttrykk og et gjennomført konsept rundt skaper en pirrende inngang. Langt på veg lykke bandet også i utgangen.

Ville vesten og åpne hav

Ep-en starter med «The Captain», som har et slør av mystikk over seg, og er svært atmosfærisk. Bandet har hentet pianosoundet fra en gammel western-saloon, noe som gir en noe merkelig – men smakfull – kombinasjon med det nautiske temaet i låta.

Selv om det meste er akustisk er det et innholdsrikt og kraftfullt lydbilde som er fylt med mange delikate bestanddeler. Den noe melankolsk ladde melodien treffer innertier, og sørger for en suggererende opplevelse som drar lytteren med seg inn i det joviale mørket.

Låt nummer to går i en helt annen retning. Her er det høyere tempo og er en bredere anlagt låt sjangermessig. Her er det i tillegg til den rocka stilen funnet plass til mer soul-, blues- og jazz-inspirerte melodier.

Det er «schwung» over låta, men den lider litt av å være litt insisterende og masete – særlig i hvordan kompet er bygd opp i refrengene. Etter nærmere 20 gjennomlyttinger var det etter hvert fristende å skippe akkurat denne låta. Dette er låta som skiller seg mest ut, så det kan alltids tenkes at det koker ned til smak og behag, men satt i sammenheng passer den nok ikke helt inn.

God avslutning

På «Ball and Chain» western-pianoet igjen i førersetet, og det er i dette landskapet at bandet skinner lysest på ep-en. Låta er klassisk bygd opp med vers/refreng, og har pop-kvaliteter over seg. Du skal være ganske hard for ikke å kjenne at skotuppen begynner å vippe opp og ned når låta kommer.

«Party Like No Tomorrow» er ei ny lystig låt, riktignok med en litt dyster tekst om verdenstilstanden. Her er tempoet skrudd litt opp og rocke-stuken litt tydeliger – og det fungerer utmerket.

Som en avrunding får vi servert den fine aktivisthymnen «Quarry Blues», som er et ramsalt oppgjør med storkapitalen. En herlig tekst i en velbalansert lyddrakt som er både sint og behersket, gjør dette til en fin avslutter av ep-en.

Mens vi venter...

Den røde tråden gjennom hele utgivelsen er drivet bandet skaper, og det er lett å høre at de tror på det de leverer. For det føles ekte, på alle vis.

Det er lite å utsette på ferdighetene til bandet, som leverer på et høyt nivå musikalsk. Nivået er også jevnt over godt på låtene, men det er nok her det skorter mest. Et par av låtene blir litt for anonyme. Bandet kunne med fordel vært enda litt skarpere i kantene, for det er da de er på sitt aller beste.

Ep-formatet er krevende, der det befinner seg midt mellom en kort og konsis singel og et større og bredere album. På sin selvtitulerte debut blir det litt stykkevis og delt for Mouldy Grubs. Det er litt for sprikende materiale til å skape en helhet, litt for variabelt til at de står sterkt nok hver for seg.

Men for all del, det er mye kult på ep-en. Ikke minst det fete soundet. Med en litt strammere «regi» kan dette bli riktig så bra rundt neste sving. Med hjertet bandet åpenbart har for prosjektet, er det bare å glede seg til det kommer mer. Og for all del; det er mye på denne ep-en å kose seg med i mellomtida.

Kommentarer til denne saken