Min datter er midt i ferieplanlegginga. Destinasjonen er bestemt for neste ukes ferietur, men vegen til og fra feriemålet er også en viktig del av ferien, må vite.

«Du får slå opp i NAF-boka eller bruke google maps» foreslo jeg og kikket mot henne, der hun satt på verandaen med boka «Norges beste helgeturer» slått opp på plassen foran seg.

Jeg smilte litt for meg selv. For det var akkurat slik jeg selv satt for 30 år siden da jeg planla ferieturen med mi kjære. Med NAF-boka foran meg og et norgeskart. Klar for å utforske noe av hva Norge har av spenning å by på.

Pandemien har påvirket oss alle. For noen har den fått det meste tragiske utfallet, folk som har mistet nære og kjære. Noen har mistet jobben, mens andre har fått hverdagen helt snudd på hodet siden Norge stengte ned i for 16 måneder siden.

Midt i de store omveltningene er det ikke alltid lett å finne det positive, men da jeg så min datter sitte og lese seg opp foran sin norgesferie, kan jeg i alle fall krysse av et punkt på ei slik «positivliste»: «Gjenoppdagelsen av Norge».

Min datter er riktignok ganske så glad i å planlegge. Og hun har planlagt mange ferier for vår familie. Men da har det ikke dreid seg om turer til skjærgårder i Vestfold eller severdigheter rundt Europavegene.

Det har derimot handlet om reisemål i Hellas, Rhodos, Kroatia, Spania eller hvor det måtte være i «Sydenland».

For siden barna vokste ut av «dyrepark-segmentet» har familiens feriemål dreid seg om en eller annen sydenperle. Samtidig har Norge ligget der og vaket, uten å ha fanget vår interesse godt nok til at vi har endret planene om turer til varmere strøk.

Vi har ikke vært alene. For det er nok flere som har det slik som en pappa sa til meg forleden, at dattera hans var mer kjent i Syden enn i Norge.

Derfor blir jeg varm om hjertet når jeg hører arbeidskolleger forteller samme historie som jeg opplevde med min datter denne uka, at deres voksne barn har sittet og planlagt norgesferie, og deretter tatt med seg telt eller leid seg bobil og reist til for dem ukjente steder.

Jeg kan samtidig ikke fri meg fra tanken på at det er jeg som voksen som har påvirket barna i deres ferievaner. For når de er oppvokst med å høre fortellinger om at Norge ikke bare er et dyrt feriemål, men at turen langs vegen handler om å ligge i ei kø bak en bobil som sinker trafikken, og når man endelig når fram til målet, så er campingplassen full av bråk og leven og et sanitæranlegg som er skittent, så er det ikke rart at fine hoteller i Syden har lokket mer enn bilferie i Norge. Legg til fortellinger om hissige trafikanter som lager dårlig stemning, så har det vært med på å forsterke hvorfor Syden har vært bedre enn Norge.

Så er det nå en gang slik at når man er både stigmatiserende og forutinntatt i sine meninger, så møter man seg selv før eller siden i døra.

For denne sommeren er det jeg som har vært bobilføreren som har hatt en campingplass som et mål.

Jeg skal innrømme at jeg hadde bange anelser før jomfruturen i vår nye investering som har stått på konas ønskeliste i mange år. Men med leveregelen «happy wife, happy life» i bakhodet, så gikk jeg med på et «prøveår».

Jo da, det ble kø, både foran og bak meg, men det gikk verken i sneglefart eller gjorde at jeg ble irritert. Og jeg måtte jo smile da jeg så den ene bobilsjåføren etter den andre som hilste der vi passerte hverandre.

Vel framme på campingplassen hadde vi knapt parkert bobilen før vi ble invitert over til Knut Terje og kona fra Høylandet som var på samme plass.

– Dette hadde vi ikke opplevd hadde vi bodd på hotell, slo kona fast da vi gikk fra bobilen til hållingan noen timer senere.

Og slik fortsatte det. Dagen etter sto plutselig et vennepar fra Namsos foran oss da vi satt og «myste» i solveggen. Naboene i campingvognene smilte og var på hei, og det ble mye «small talk». Jeg skal medgi at jeg alltid har vært et «hotellets mann», men jeg må innrømme at jeg nok snakket mer med ukjente i løpet av de to ukene som campingturist, enn jeg har gjort til sammen på de utallige hotellene som jeg har frekventert, det være seg i Norge eller andre steder.

Og hva så med det nedslitte sanitæranlegget og alt bråket? På Beitostølen måtte vi enten gå uten sko eller ha på skoovertrekk når vi skulle besøke anlegget, og nødvendige æren ble gjort i skinnende rene avlukker, med musikk over høyttalerne. Og bråket? vel, det hørte jeg ingen ting av.

Så gjenstår det å se om reisevanene har blitt varig endret som følge av pandemien, eller om «Norge ditt nærmeste ferieland» bare har vært «en nødløsning» mens vi har ventet på muligheten til å hoppe på første fly til et varmere sted.

Uansett gleder jeg meg over det som har vært tilfellet – at ungdommen nå vet at ferie i Norge er noe annet enn besøk på Værnes eller Gardermoen for å komme seg til solkysten.