Hvordan jeg skulle manøvrert meg i en verden hvor eksponeringsmulighetene hadde vært ubegrensa. Hvordan skulle jeg fungere i et system med så mange distraksjoner.

Ungdommer irriterer seg over voksne som ikke forstår. Det er vel strengt talt ikke noe nytt. Jeg var også irritert på mine egne foreldre, lærere og andre voksenpersoner som aldri skjønte hvordan det var å være meg. Som alltid visste bedre, skjønte alt og hadde fasit på hva som var rett og galt. På hvilke krav som var lette å nå og ikke minst nødvendig å oppfylle.

Jeg tipper det var sånn for min egen fatter også. Han hadde ei gammel mor og jeg er sikker på at han syntes hun var helt på jordet som mente han burde klippe håret som vippa nede på skuldrene om han i det hele tatt skulle ha en sjanse i voksenlivet. For ikke å snakke om mutter som, ifølge hennes far, var ansatt for å stø opp den gamle kiosken på Kolvereid, der hun hang med venner støtt. Det gikk jo ganske fint med dem begge.

Det er blitt sagt og det sies at ungdommen er framtida, selv om vi voksne ikke nødvendigvis utøver holdningene i praksis.

Jeg omgås ungdommer daglig for tida. Glade ungdommer, sure ungdommer, fortvila ungdommer, irriterte ungdommer, trøtte ungdommer og energiske ungdommer. Ungdommer som synes datoen på meg, som ikke har runda førti, for lengst er gått ut. Som himler på øynene og omtrent får frysninger om jeg drister meg til å teste ut deres uttrykk som for eksempel «slutt og vær så care da». Ungdommer som har mål for framtida, meninger om samfunnet og som formidler dem med følelsene på utsida.

Jeg skjønner dem godt. At de er irriterte på oss som hele tida setter vår lit til dem, men som ikke skjønner hvordan det er å være dem. Vi synes de har nesa for mye i mobilen og vi bekymrer oss for hvordan det skal gå om de ikke lærer seg løkkeskrift, slik som vi gjorde. Vi prøver desperat å lære dem at det heter kjøtt istedenfor chøtt og vi har bytta ut husarrest med trusler om kutt av internett og skjermtid.

«Vi har skapt nettet, og nå skaper nettet oss»

Så enkelt og så vanskelig, men han har rett, Finn Skårderud, for det er ikke slik at dagens ungdom fant opp kruttet selv. Dagens ungdom har aldri funnet opp kruttet selv. De ruller seg bare i støvrøyken av voksnes gode ideer. Og la oss for et lite øyeblikk prøve å faktisk forstå; for som jeg skrev innledningsvis, hadde jeg ikke vært rustet til å håndtere verken eksponeringen eller alle distraksjoner dagens ungdom må forholde seg til.

Ifølge statistikken er det reelt at mange ikke fikser det, men det gjør de vel ikke mer håpløse av den grunn. Ungdommene i dag er framtida og kanskje gjør vi oss selv en tjeneste om vi ser styrkene i de forholdene de befinner seg i. For det er jo slik som en ungdom på femten sa til meg her om dagen.

«Ja vi er kanskje litt care, men det har heller aldri vært så mange muligheter som i dag for at vi skal kunne si hva vi mener. Det er bare dere som lære dere å høre etter».