Som pappa til en gutt med store helseutfordringer har jeg vært ofte og lenge på sykehuset de siste 22 årene. Og min respekt for sykepleiere og leger blir bare større og større.

Jeg har egentlig ikke ord som er dekkende nok for å beskrive hvor mye jeg beundrer dem. Ikke bare er de faglig flinke, men de aller fleste av dem har også et vesen som oser av trygghet, varme og medmenneskelighet. Med stoisk ro ivaretar de både pasienter og pårørende på en måte som er mildt sagt enestående. Selv om det koker rundt dem, kommer spørsmålet like naturlig: «Skal jeg hente en kopp kaffe til deg?»

Men det jeg har sett den siste uken bekymrer meg. Jeg ser sykepleiere og leger som løper rundt i ett sett, både natt og dag. Jeg ser slitne øyne, bekymrede blikk og frustrerte fjes. Det er for mange pasienter og for få hender. Og det bare strømmer på. Syke mennesker i alle aldre fyller opp avdelingene og korridorene. Tiden strekker ikke til og belastningen er enorm. Hadde det bare vært midlertidig, og hadde man bare visst at dette snart går over, så hadde det vært lettere å stå i. Men nå ser det ut til å ta seg opp i et stadig større omfang, ikke bare her i Trøndelag men også i mange andre deler av landet.

Det sier seg selv at bristepunktet er i ferd med å nås. Strikken er tøyd til det maksimale, og nå begynner den å få sprekker. Hva skjer om strikken ryker? Tanken er egentlig ikke til å holde ut. Men vi må. For det kan skje. Og det kan skje snart.

Jeg håper myndighetene lytter til helseforetakenes fortvilte rop om strakstiltak. Lytt til sykepleiernes bønn om hjelp. Lytt til legenes desperate varsku!

Så må alle vi andre gjøre det vi kan gjøre, som å vaksinere oss. Når barnet ditt, kona di eller mora di ligger der på intensivavdelingen med alvorlig sykdom, kan det være for sent. Da vil du kunne bli møtt med beskjeden om at de ikke kan gjøre noe, fordi kapasiteten er sprengt. De må prioritere de aller sykeste, og prioritere bort andre. Og andre kan være nettopp din datter, søster eller mor. Folk vil dø. Du kan miste ditt elskede barn fordi det er for få hender til å hjelpe. Fordi sykehusene fylles opp. Fordi viruset sprer seg. Fordi ikke mange nok vil ta vaksinen. Fordi mange ikke stoler på forskningen. Fordi mange mener det ikke finnes covid.

Jeg har ikke ord!