Et nytt hierarki holder på å utmeisles i det Aarmo-iske hjem. Vi hadde en slags maktbalanse der vi voksne hadde våre innøvde roller, og katta fungerte som en slags arbeidsleder – som signaliserte ganske tydelig når det var på tide at en av oss bidro på en eller annen måte for at hennes hverdag skulle bli litt lettere. Som det å sørge for at alle (og da mener jeg alle) dører sto åpne til enhver tid, se til at det var mat nok, og ellers stå til hånde med forskjellige småting.

Det med dører og katt er forresten et pussig fenomen. Den trenger ikke ha behov for å gå ut i gangen. Men døra skal stå åpen slik at den kan gå ut på gangen om det skulle finne på at behovet skulle melde seg. Og det gjør det vanligvis ikke før døra ubetenksomt blir lukket av en eller annen.

Nå er altså denne finslepne og vel innarbeida balansen sterkt truet. En svart liten skapning har flyttet inn, og med valpen Selda kom et totalt anarki. For katta, som regelmessig har fått juling av nabokattene, som alle er minst dobbelt så store, har bare hatt to under seg på rangstigen. Det er de to menneskene i tjenerskapet.

Det vel etablerte hierarkiet skjønner Selda fint lite av. Hun jager katta ut av store deler av hennes domene, og katta som er livredd for alt som har pels, lar seg jage. Litt fresing og vising av tenner blir det, men hun lar seg fremdeles jage. Det eneste sikre tilholdssted er ei superbratt trapp opp til kvisten, og den har ikke Selda koordinasjon nok til å forsere ennå.

Imidlertid har det jeg nesten vil kalle en væpnet konflikt de siste dagene gått over til mer stillingskrig. Eller det jeg vil kalle stirringskrig. I stedet for de kraftige utfallene så har det blitt mer stirring og mindre trefninger. Nå kan katt og hund være i samme rom i flere sekunder i strekk, og vi merker en utvikling der katta ikke er like livredd absolutt hele tida, og hunden har fått en litt større respekt for dronninga i huset slik at hun holder seg litt på avstand. Vi skal nok ikke forvente at de noen gang blir bestevenner, men gjensidig forståelse av hverandres grenser har vi et håp om at skal være innenfor rekkevidde om ikke så lenge. Hunden gir tilbake det av kattas område som hun har tatt, og katta aksepterer at det er en hund i nabolaget.

Når de naturlige fiendene katt og hund kan finne en fredelig løsning på sin sameksistens, så må det være et håp om at land og presidenter kan klare det samme.