- Neimen hei! Hvordan går det?- Ja, hei! Bare bra. Og med deg?- Jo, bare bra her og.- Godt å høre.

Når Sivert (27) våkner, starter han dagen med å angre

Slagordet for årets markering av verdensdagen for psykisk helse er «Spør mer». Men hvordan skal vi spørre for å vise at vi er der for hverandre? Helst ikke som eksemplet over illustrerer. Og dessverre er det blitt normalen for de fleste nordmenn. Jeg vet heller ikke hva som er fasiten. Vi er alle ulike, og måten vi kommuniserer på er helt forskjellig. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har blitt spurt hvordan det går med meg, om det er noe galt, om jeg tenker på noe, og svaret mitt har vært helt likt hver bidige gang.

- Det går fint.

Det gjorde det jo ikke. Jeg visste at jeg slet. Jeg visste at jeg var syk. Selv om jeg tenkte at sykdom ikke var noe jeg hadde. Sykdom hadde da ikke noe med å tenke rare tanker, ha dårlig selvtillit, være ekstremt lei seg og være ordentlig sint å gjøre. Det var jo ikke sykdom for meg. Sykdom var jo kreft, lungebetennelse og blodpropp. Det tok årevis før jeg innså at jeg var syk, og at tankene jeg tenkte, følelsene jeg hadde og den bunnløse mengden tårer jeg gråt faktisk var sykdom.

Jeg blir litt forsinket, men er på vei.

En setning jeg har brukt tusen millioner ganger i livet mitt. Jeg var jo ikke på vei. Jeg var forsinket, og jeg var forsinket fordi jeg var dødsredd for å gå ut, jeg var helt ekstremt lei meg og satt på badet i bare undertøyet og ville dø. Fordi jeg hadde så sterk angst og ville ingenting. Jeg ville ikke finnes. Men jeg kom meg ut, jeg kom meg til den avtalen jeg hadde. Sa jeg noe som helst om det som hadde skjedd før jeg kom dit? Nei, selvsagt ikke. Jeg var bare på en treig trikk. Det var signalfeil. Bussjåføren fikk et sinneutbrudd og forlot bussen. Dette kunne jeg si. Hvorfor? Hvem i all verden vet. Jeg ville i alle fall ikke fortelle sannheten.

Jeg ville ikke være svak og jeg ville ikke snakke om hvordan jeg hadde det.

Da jeg var 22 år, for fem år siden, ble jeg tvunget til å fortelle sannheten. Ikke av noen eksterne, men av meg selv. Jeg hadde innfunnet meg med at livet mitt var sånn. Normalen var å våkne opp i, som poeten Pål Tøien skriver det, et badekar av svette. Normalen var å være livredd, forbanna og stille. Jeg hadde nok skjønt at jeg hadde en sykdom, og jeg hadde innfunnet meg med at livet mitt skulle være sånn, og at dette var kortene jeg hadde fått utdelt. Jeg var ekstremt forelsket, og hadde klart å fortelle samboeren min at jeg slet. Ikke det at hun ikke hadde merket det, for selvfølgelig hadde hun det. Hun merket jo at jeg var stille, brå, kort, sint og rett og slett uten livsgnist og glede. Jeg hadde vært hos psykolog, jeg hadde fått diagnosen klinisk deprimert. Det vil kort sagt si at jeg alltid er trist. Ikke nødvendigvis at tristheten tar over livet mitt, men at den alltid ligger der, som et billig og dårlig fleecepledd. Jeg ble kontaktet av NRK P3, en kanal, en institusjon som har stått høyt for meg hele livet. De ville lage en sak om mennesker som hadde psykiske utfordringer, og navnet mitt hadde kommet opp. Dette hadde nok kommet opp fordi jeg er musiker og alltid har skrevet om følelser, men aldri snakket om det. Intervjuet med journalisten fra P3 var veldig frigjørende. Vi satt i flere timer og hadde en ordentlig samtale om hvordan det er å ha utfordringer. Hvordan det er å ikke ville stå opp om morgenen. Hvordan det er å leve. Denne saken ble publisert på fødselsdagen min, og jeg delte den videre på Facebook. Dette var det største steget jeg hadde tatt i å være åpen og ærlig med meg selv om omverden. Først og fremst meg selv.

Responsen var overveldende. Jeg fikk så ufattelig mange meldinger. Fra venner, familie og helt totalt fremmede. Meldingene tikker fremdeles inn, fem år senere. Folk er glad for at det finnes en mannlig stemme som snakker, skriver og skriker om temaet. Det er jeg selv også.

Vi kan godt spørre hvordan andre har det, det er klart. Men da må vi faktisk være oppriktige, og vi må være forberedt på, og åpne for alle mulige svar. Vi skal ikke være psykologer for alle rundt oss, men vi skal hjelpe de vi kan. Samtaler hjelper. Jeg snakker med folk her eneste uke i podkasten jeg lager, og det er ikke nødvendigvis tunge samtaler, men det er viktige, lange og gode samtaler som betyr et eller annet for noen.

Spør mer? Ja, men vi må mene det, og være der for resten av det som kan bli en viktig samtale.