Det er en sånn sak som må vurderes grundig, selv om vedtaket egentlig er fattet. Spørsmålet ble først stilt av min kjære for en god stund siden, men det tok litt tid før jeg var moden til å være med i vurderingene for og imot. En vegg i stua er fylt med bøker fra gulv til tak. Mange Ikea-hyllemeter med alt fra klassikere og samlede verker via kokebøker til fotobøker og album med overeksponerte ungdomsbilder. Spørsmålet er om det ikke er på tide å få vekk bøkene, og bruke veggplassen til noe annet?

Argumentene for å fjerne bøkene fra stua er tungtveiende:

  • Alle de bøkene som vi har lest, og som vi eventuelt kan tenke oss å lese en gang til, de finner vi nok enklere som e-bok i en app enn i det manglende systemet i bok-veggen.
  • De bøkene som vi ikke har lest i løpet av de årene de har stått til vår rådighet kommer vi neppe til å lese i framtida heller.
  • Det er umulig å holde en slik bok-vegg fri for støv og døde fluer uten at det blir en heldagsjobb flere ganger i året.
  • Bokrygger kommer i alle farger og dimensjoner. De etterlater et rotete inntrykk, uansett hvordan de plasseres.

Det finnes flere motargumenter også:

  • Det vil bli en sorteringsjobb som blir uhyre vanskelig. Hva skal kastes?
  • Hvor skal vi oppbevare de bøkene som ikke kastes?
  • Hvordan vil vi bli oppfatta av dem som står ved siden av oss på Stormyra når vi slenger Hemingway, Dostojevskij, Undseth og Skram i konteineren merket «Brennbart»?

På flyttelasset til Namsos i 2012 hadde jeg med meg Aschehoug og Gyldendals store konversasjonsleksikon. Det var 12 bind + fire supplementsbind fra 1984, 1989, 1992 og 1996. Da jeg signerte kontrakten med forlaget som ung arbeidstaker i 1981, fikk jeg tilsendt et hefte med 24 giroblanketter. Så betalte jeg månedlige avdrag i to år for å sikre meg all verdens kunnskap i overskuelig framtid. Avdrag som gjorde et uforholdsmessig stort innhogg i månedslønna.

16 år etter at siste bind var utgitt var jeg i ferd med å bære bokverket inn i vårt nye hus. Søskenbarn Sveinung stilte som vanlig opp når noe tungt skulle bæres, og det var han som stilte spørsmålet: «Ska du hå de herre inni huset?» Jeg hadde ikke tenkt tanken på ei bokhylle uten et leksikon, og svarte famlende at jeg måtte jo det. Etter litt diskusjon over flytteeskene ble vi enige om å sette oppslagsverket i boden så lenge. Da Sveinung etter en måneds tid stilte spørsmålet om hvor mange ganger jeg hadde vært ute i boden for å bla i leksikonet de siste dagene, måtte jeg bare innse at de fikk bli med til miljøstasjonen ved neste korsveg.

Ett av barndommens fineste minner er når pappa leste høyt for oss unger. Det kunne være Kjell Aukrust sine fantastiske beretninger fra sin oppvekst i Alvdal, rikt illustrert med humoristiske tegninger, eller det kunne være Mikkjel Fønhus sine malende beskrivelser i «Der villmarka suser» eller «Trollelgen». Biografiene om Gjermund Eggen, Ole Ellefseter og Torgeir Brandtzæg var også litteratur som gikk rett hjem hos gutter født i -54, -56 og -59.

Jeg mistenker min mellomste bror for først og fremst å gå etter velkomst- og vervepremiene da han meldte seg inn i et par bokklubber så fort han ble myndig. Avtalen var at «månedens bok» måtte avbestilles innen en viss dato dersom den ikke falt i smak. Jeg er ganske sikker på at det var forglemmelse og manglende oversikt som gjorde at «Stormfulle høyder» av Emily Brontë og Tolstojs «Anna Karenina» havnet i postkassa vår, mens jeg stort sett leste Morgan Kane. Så dukket «Papillon» opp, og en helt annen litteraturverden åpnet seg. Henri Charrières fortelling om fangenskap og flukt fra «Djeveløya» satte evige spor i en ung lesehest. Denne boka står i hylla fortsatt. Kan den kastes?

Jeg har tatt farvel med både mennesker og dyr som jeg har vært uendelig glad i. Minnene lever videre, og livet har vært verdt å leve selv om mine kjære ikke lenger har vært fysisk til stede. Jeg tror det går bra å gravlegge noen bøker også, så får vi la seansen bli så fylt av respekt og kjærlighet som stor litteratur fortjener.

I fjor fikk jeg den legendariske lille boka «Almanakk for Norge 2021» i fødselsdagsgave. Det ga meg også et nostalgisk glimt tilbake til da denne boka hang i en hyssing på kjøkkenveggen hjemme. Den ga svar på så mange spørsmål. Giverne av almanakken siterte en gammel slektning som mente at «Den som ikke eier en almanakk, lever sitt liv på slump». Så får vi se hvordan livet kan leves når bokveggen en dag har falt.