Gå til sidens hovedinnhold

Starten på elgjakta markeres med jaktdikt og tenning av «elgventstaken»: – Du går og gleder deg på dette hele året

Artikkelen er over 1 år gammel

I jaktbua Tjonstu på Sørsia sitter tre karer som gleder seg stort. For nå er elgjakta i gang – noe de har sett fram til i lange tider.

SØRSIA: – Det er jo årets høydepunkt. Du går og gleder deg på dette hele året. Du snakker egentlig om elgjakt fra den slutter til det begynner igjen, sier Thomas Sagvik, som er gårdeier på Selotten.

Sammen med far Bjørnar Sagvik og Ola Landsem har de smått kommet i gang med jaktforberedelsene. Torsdag kveld var det opplesing av et revyinnslag som søskenbarnet til Thomas, Hild Sissel Sagvik, har skrevet – og tenning av «elgventstaken».

– Det er et fast rituale hvert år, smiler Thomas Sagvik.

På gården til Sagvik er de et jaktlag på åtte personer, hvor alle bor i kårhuset under jakta. Fredag kveld samles alle, og blant dem er to opprinnelig namdalinger som er bosatt på Østlandet. Og det er ikke noe å si på engasjementet hos de tilreisende.

– De er minst like ville som oss, humrer Thomas.

– Det er kanskje enda større for dem som river seg løs fra det urbane, tror jeg, sier Ola Landsem.

«Jaktdiktet»

Æ teinnje fire lys i kveld

og lar dæm breinnj i evighet

og håpe jakta no i år

blir bedre ennj i fjor.

Tenn lys,

Nå stråler alle,

for voksne, spente menn,

for kårkaillja og kokken

og bålet som ska brenn.

Det e ei hærli vækka,

vi veinte på ett år,

med jakt, god mat og skjitprat,

e det rart vi itj kainj vent...

– En happening

Å få felt skogens konge er selvfølgelig et viktig mål den kommende tida, men det sosiale trekkes fram som det aller viktigste med jakta.

– Den første kvelden prater vi litt om det som hendte i fjor og begynner å planlegge morgendagen, sier Bjørnar.

– Jeg har vært med siden 1996, og det er en happening å treffe igjen alle sammen. Det artigste er å få til ei fin jakt sammen. Jeg gleder meg til at alle kommer, sier Landsem.

Det er heller ikke fritt for at det blir en del god mat i løpet av uka de jakter sammen.

– Hvis vi skyter elg, blir det indrefilet. Ellers så blir det vanlig husmannskost, forteller Thomas.

Selv om de unner seg litt elgbiff under jakta, er det ikke matauken som er viktigst.

– Det er ikke til å stikke under stol at det er en viktig ressurs for gården. Fem elger er ei verdifull næring. Vi deler på én elg, og resten av elgene selger jeg, sier Thomas.

Mer elg – mer stas

I år er det fem elger som skal tas på jaktfeltet til jaktlaget, og det er Bjørnar som er jaktleder. Han har jaktet elg siden 1979, og siden den gang har det skjedd mye med den lokale elgstammen.

– Da var det mye mindre elg før. Vi skjøt elg i 79, men det var bare én. Det kunne gå flere år uten at det var elgfall, sier han.

Sønnen Thomas har også lang fartstid som elgjeger.

– Jeg var med helt fra jeg kunne gå, forteller han.

– Vi satte ham på driving da han kom med skolebussen om ettermiddagene, sier Landsem, og alle tre ler.

Det har blitt mer elg de siste åra, og i Overhalla tas det nå ut rundt 320 i året.

– Har det blitt mindre stas å jakte nå som det er så mye elg?

– Nei, jeg synes det er like stor stas – kanskje enda mer – for jeg var med i tida det var lite elg. Så jeg vet hva vi drømte om – å få opp en elgstamme. Forvaltningsmessig måtte vi spare elgkyrne, så vi skjøt ikke elgkyr på evigheter.

Viktig å vise hensyn

Selv om det nå kommer til å være tett med elgjegere i store deler av distriktet, er jaktlaget på Sørsia opptatt av å ta hensyn til andre som ferdes i marka.

– Folk tror jo at det ikke er lov til å være ute i skogen når det er jakt, men det er jo bare tull. Vi har truffet på mange bærplukkere, sju tyttebærkjerringer er det meste vi har hatt på et drev, sier Landsem.

– Da trekker vi oss bare tilbake, sier Sagvik.

– Så dere blir ikke sure?

– Nei, nei. Folk må få røre seg i terrenget. Du må huske på at vi bor nært Namsos, så det er viktig å vise hensyn.

Venter på elg nummer 42

Det er ikke lenge til de jaktglade karene igjen kan legge til skogs i jakten på elgen. Oppe på veggen i jaktbua henger et solid gevir som teller 15 spir, fra den største oksen som er felt på valdet – som de holdt på i fem timer for å drive fram.

– Jeg hørte den lenge før jeg så den, den hørtes ut som en plankestabel som kom ned ei fjellside. Så hørte jeg en suselyd i lufta, og så kom det ei ku og en kalv. Så sikta jeg på kalven, men i sidesynet ser jeg at far selv kommer fram og stilte seg akkurat sånn at den var skytbar. Så skjøt jeg den – og deretter kalven, sier Thomas.

Det var ti år siden, og hvem som tar storoksen i år er uvisst enn så lenge. Men med drevne folk på laget er én ting sikkert – at det blir elg. Foreløpig er det far Sagvik som leder statistikken.

– Jeg har ikke skutt så mye, for jeg har drevet mye, sier han, før de andre sier at han ikke må være så beskjeden.

– Jeg har jakta i 42 år og skutt 41 elger, smiler Bjørnar.

Og om det blir den 42. elgen i år vil tida vise.

Kommentarer til denne saken