Gå til sidens hovedinnhold

Staten bør og må ta et enda større ansvar for at vår rike kulturarv ikke råtner på rot eller forvitrer i stein

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I alternativt forslag til statsbudsjett har Senterpartiet foreslått å øke rammen til verneverdige og freda kirkebygg med 30 millioner i forhold til regjeringens budsjett.

Senterpartiet er bevisst det samfunnsansvaret vi har for å bevare og vedlikeholde fortidens kulturarv som troner langs ferdselsveier, ved fjorder og langs kysten i hele landet. Kirkebyggene representerer århundrelang kulturhistorie og kulturbygging i våre lokalsamfunn. De aller fleste av de i bruk som arkitektoniske attraksjoner, identitetsskapere og møteplasser.

Mange steder har kirkebyggene vært det mest markante offentlige bygget og var viktige møteplassen for folket og statsapparatets betydningsfulle knutepunkt i et vidstrakt land. Norge har i sammenligning til våre naboland få monumentale byggverk, som gir våre kirkebygg en særlig nasjonal betydning.

Senterpartiet vil ha en grunnlovsforankret folkekirke og mener at forholdet mellom Den norske kirke og staten fortsatt skal reguleres gjennom en egen kirkelov. Den norske kirke er i grunnloven gitt et ansvar for landsdekkende tilstedeværelse og særlige oppgaver via lokale forvaltningsorganer som kirkelige fellesråd. Dette innebærer at kirken har et utvidet ansvar enn hva andre tros- og livssynssamfunn er pålagt.

Dette innebærer ikke bare at Den norske kirke må sikres økonomisk handlingsrom til å være aktivt tilstedeværende i våre lokalsamfunn, men har også betydning for finansiering og vern av våre kirkebygg som viktige kulturminner og kulturmøteplasser. I dag er det i hovedsak kommunene som må stille med finansiering til vedlikehold og restaurering av kirkebygg i en ellers anstrengt kommuneøkonomi.

Verneverdige og freda kirkebygg har gjennom kulturminnelovgivningen noe bedre sikring via bevilgninger fra vernemyndighetene, enn ordinære kirkebygg. Men vedlikeholdsetterslepet og restaureringsbehovet er stort både for kirker med et særlig vern og for øvrige kirkebygg. Derfor vil det i årene framover være avgjørende at kirkebyggene sikres forutsigbare finansieringsordninger med særlige programmer for freda og verneverdige bygg. Senterpartiet ønsker også å se på muligheten for at mer av verdiene som er knyttet til Opplysningsvesenets fond kan benyttes til vedlikehold av kirkebygg.

Kulturminneloven gir alle forvaltningsnivåer og politikere et særlig ansvar for å sikre og bevare viktige kulturminner, som verdifulle spor fra vår felles fortid. En kulturminnelovs gode intensjoner om å sikre mangfoldet i kulturminnevernet og gi fortidens arv til våre etterkommere, kan ikke oppfylles uten et godt samspill mellom nasjonale myndigheter og bevilgninger og lokal forvaltning og lokale kulturminneentusiaster.

Over hele landet ser vi at kulturminnevernet er avhengig av de frivillige interessene som løfter fram og er pådrivere for bevaring av våre kulturminner. Dette engasjementet ser vi også knyttet til freda og verneverdige kirkebygg, hvor særlig den nasjonale Fortidsminneforeningen med sine underavdelinger må nevnes for sin enestående innsats landet over. Frivilligheten er unike ressurser i formidlingen og ikke minst i å sikre det lokale eierskapet og at vernet skjer gjennom forsvarlig bruk og bærekraftig verdiskaping.

Men frivilligheten må få lov til å konsentrere seg om det som frivilligheten er aller best på, - nettopp engasjement og identitetsskaping. Det enorme etterslepet og bevaringen av verneverdige bygg må ikke lastes for mye på frivilligheten alene, men sikres gjennom at den nasjonale ambisjonen finansieres godt nok opp slik at både kommuner og vernemyndigheter gjøres i stand til å ta ansvaret for kulturarven vår.

Senterpartiet vil utforme vår politikk basert på lokalt engasjement og erfaring. Derfor engasjerer veldig mange av våre folkevalgte seg i lokalsamfunn over hele landet. Politikk må alltid finne sin inspirasjon og sitt grunnlag i folkelig aktivitet og i samspillet mellom mennesker der vi bor.

Derfor har også jeg funnet min lokale hjertesak, i bevaringsarbeidet for den freda middelalderkirken Nærøykirka i Nærøysund kommune. Denne er en av landets eldste middelalderkirker i stein, som er sterkt preget av forfall etter å ha stått som ruin over lang tid. Også her er bevaringen og statusen den nå har som et viktig regionalt og nasjonalt kulturminne prisgitt et fantastisk frivillig engasjement organisert av Nærøykirkas Venner siden 1997.

Når tårnet på denne flotte steinkirken raste for fire år siden, sto både fellesråd og venneforening overfor en krevende oppgave. Prosjektet for gjenoppbygging er foreløpig kostnadsberegnet til nesten 19 millioner, hvor Riksantikvaren har signalisert bidrag på nesten halvparten. Fortsatt hviler et betydelig ansvar på lokale hender. Et ansvar som jeg mener at staten burde ha tatt et automatisk større grep om når freda og verneverdige nasjonalskatter står til forfall.

Det er forbilledlig når frivilligheten selv tar grep og samler alle gode krefter for at det lokale finansieringsbidraget skal sikres, hvor kommunestyret tar sin del av ansvaret som lokal myndighet. Med stort mot utfordres alle til å bidra og bare engasjementet svarer for betydelige usynlige kostnader, som de offentlige verneinstansene bare kan prise seg lykkelig for at finnes.

Vår felles historie er vårt viktigste grunnlag for å forstå nåtiden vi lever i og gir oss god forankring for å forme en bedre framtid. Kulturminnene våre er en synlig arv, som ikke bare vi, men også våre etterkommere fortjener å få oppleve, sanse i og engasjere seg for.

Lokalsamfunn tar sitt ansvar, men de økonomiske virkemidlene må sikre samspillet i kulturminnevernet, hvor staten bør og må ta et enda større ansvar for at vår rike kulturarv ikke råtner på rot eller forvitrer i stein.

Kommentarer til denne saken