Gå til sidens hovedinnhold

Statsforvalteren en av de største truslene mot et distrikts-Trøndelag

Det har blitt et slags mantra at det skal bo folk over hele landet. Men da må folk i hele landet få lov til å bo og utfolde seg, jobbe der eller fra der de bor, skape egne arbeidsplasser og oppleve bolyst og muligheter – der de bor.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Uten at storsamfunnet til stadighet legger begrensninger og hindringer i vegen. Begrensninger og hindringer som kun (kanskje) gagner de som bor i mer urbane strøk.

Når en familie i Røyrvik, som har funnet en mulighet til å spe på inntektene gjennom å leie ut hytte til jegere og fiskere, får nei til å benytte ATV i snaue to kilometer for transport av mat og utstyr til leierne av hytta, men blir rådet til å benytte helikopter til formålet – ja da øyner en galskap satt i system.

I de samme områdene i Indre Namdal er det mange som har opplevd at storsamfunnet legger sterke begrensninger på mulighetene til å bo og drive næring, ikke minst de som har drevet innen beitenæring.

Lokale utbyggere langs kysten får nei til å anlegge en liten flytebrygge. Mennesker med handikap får ikke tilrettelegge for seg selv for å komme seg på land fra en båt. Foten settes kraftig ned når en hytte ønskes bygd noen meter nærmere enn 100 meter fra sjøen. Det gis avslag på bygging av traktorveger inn til områder hvor dette er eneste løsning for å ta ut verdier i skogbruket, osv. Alt i miljøvernets navn. Slik er det i de mindre urbane strøkene av Trøndelag.

Men – i og rundt våre tettsteder (Trondheim, Orkanger, Levanger, Steinkjer, Namsos, Kolvereid og Rørvik) bygges det ned dyrket jord, det bygges store leilighetsbygg i vannkanten, flytebryggene ligger på rekke og rad, mens enkeltmennesker rundt i de mer grisgrendte strøkene sliter med å få fradelt en tomt, ei hyttetomt, en tomt til kårbolig eller bygge ei flytebrygge.

Folketallet i Namdalen går ned. Folk flytter dit hvor mulighetene er; Til jobb, skole, boliger ved strandkanten og det mer urbane liv, mens landsbygda sakte, men sikkert avfolkes. Avfolkes delvis fordi noen sentrale byråkrater og politikere ikke gir innbyggerne mulighetene til å utvikle landsbygda til noe attraktivt for seg selv, eller fordi kostnadene ved å bo grisgrendt er proporsjonalt økende med avstandene til der tjenestene er å finne. Diesel- og bensinavgifter, bompenger, bilavgifter m.m. gjør det ikke akkurat billigere å bo et sted der man faktisk er helt avhengig av bilen for å kunne bo.

Bostedet til folk kan ikke vedtas, og i vårt land forhåpentligvis ikke påtvinges. Det må være attraktivt, det må være muligheter, det må være bolyst, det må være et grunnlag for eksistens.

Distrikts-Norge må ikke bli et utstillingsvindu for å vise hvordan folk, og tross alt, kan eksistere. Uberørte områder hvor byfolk skal kunne få oppleve det de selv ikke har; Kilometer med fri strandlinje, store områder i skog og fjell uten sport av mennesker, uten områder med inngrep som skogshogst, hytter, flytekaier og gårdsdrift – i områder hvor kun de med mest utholdenhet og de som ikke har noe annet sted å bo, klamrer seg fast.

De siste årene har jeg opplevd Statsforvalteren i Trøndelag som en av de største truslene mot et distrikts-Trøndelag. Det ser ikke ut til at de som råder i disse kontorene har tatt innover seg at vi som bor utenom bygrensene også må ta noen grep for å kunne sikre oss selv og våre etterkommere noe å leve av. Og vi kan ikke leve av kjerneområder for bjørn og ulv, forbud mot motorisert ferdsel i utmark der hvor dette er nødvendig for utøvelse av en næring (vi har ikke alle råd til helikopter), fornminner og turstier. Vi ønsker ikke naustene våre 100 meter fra sjøen, vi ønsker å kunne legge til en kai og vi kan tenke oss å fortsette og bo her vi bor, men gjerne også helt nede i strandkanten.

Skjer det ikke en endring opp mot mulighetene for folk i distrikts-Trøndelag snart, så slokker vi en dag lysene, låser dørene og kaster nøklene. Det trenger ikke å bli den beste løsninga for Trøndelag.

Vi står foran et stortingsvalg, hvor vi kan ende opp med et Ap i regjering som er nødt til å få støtte fra SV, MDG, Rødt – og kanskje ikke de verste, Sp.

Alle de som mener at det i dag er nok avgifter, skatter, begrensninger, dyrt drivstoff og håpløst å bo i distriktene, bør tenke seg om en gang før de velger ett av disse partiene på valgdagen.

Vil vi ha flere begrensninger på bruk av naturen i distriktene, høyere priser på diesel og bensin, forbud mot fossile biler om noen få år, høyere avgift på strøm, mer avgift på biler og andre motoriserte kjøretøy, store skattelettelser på arv og eiendom, større begrensninger i bruk av utmark og sjø, strengere holdning til 100-meters belte ved sjø og vann, ja da vil nok en slik konstellasjon med SV, Rødt og MDG oppfylle slike ønsker.

Det ble vel ikke akkurat mindre av dette den forrige gangen Ap, SV og Sp regjerte sammen?

Høyre i regjering har de siste åtte årene gjort en god jobb for landet. De aller fleste i dette landet har det godt, selv om alle ikke får det helt som de vil. Høyre har levert, og dersom det er desserten folket er ute etter, så stem Høyre også ved kommende valg.

Kommentarer til denne saken