Syse-regjeringen med Eivind Reiten og Kolbjørn Almlid i Olje- og energi departementet etablerte blant annet den nordiske kraftpoolen. Kjøp og salg av strøm mellom landene kom i gang. Før den tid var strøm nærmest en nasjonal infrastruktur som vei, jernbane osv. Vi betalte en pris som var fastsatt av myndighetene.

Her i Nord-Trøndelag bestemte Fylkestinget prisen. Det var opplagte mangler ved den måten å gjøre det på. Få insentiver til effektivisering og utnyttelse av strømmens markedspotensiale. Dessuten hadde vi ikke beredskap i mangelsituasjoner, tørrår. I de andre nordiske landene var det også andre strømkilder enn vann. De var uavhengige av millimeter nedbør. Norske kraftprodusenter fikk også muligheter til å selge strøm når det var størst behov og best pris (dagtid) og spare vann og importere billig strøm nattens tid når prisene var lave. Dette var en ny situasjon som kraftbransjen trengte.

De offentlige eierne, kommuner, fylkeskommuner og stat tjente på det. Et forsiktig skritt var tatt for å gjøre strømmen til en internasjonal handelsvare.

Det er et langt steg fra Syse regjeringen til dagens felles europeiske strømmarked med ACER og strømkablene til Europa. Først litt om komparative fordeler (fordeler framfor andre land). I studiet på NHH hadde vi en kjent professor, Victor D Normann. Han og flere andre lærte oss hvor viktig frihandel var for å øke verdiskapingen. Men skulle Norge med vår beliggenhet, velferdsnivå, lønninger osv. konkurrere med lavkostland, så måtte vi benytte våre fordeler. Billig kraft var en bærebjelke for norske arbeidsplasser. Selvsagt også for husstandene.

Hvor blir det av denne fordelen nå? Med de strømpriser vi ser så er den på god vei bort. Iallfall når strømeksporten vil øke vesentlig over nyttår. Resultatet blir at det må leites etter kompenserende tiltak for alle strømkunder. Tiltaka kan ikke være konkurransevridende i forhold til EU/EØS. Det er svært krevende og viljen til å utfordre EØS er ikke stor.

Årsaken til de høye strømprisene gis det forklaringer og bortforklaringer på. Jeg våger å mene at sterkt medvirkende er:

  • at høyresiden med støtte av Ap har ført oss inn i et felles strømmarked med EU landene uten å sikre norske interesser tilstrekkelig
  • at i Stortingets Acer vedtak og i konsesjoner som er gitt for strømkablene til utlandet ikke er tatt inn klare konsesjonsbetingelser som kan begrense variasjonsområde for strømprisene. Det blir hevdet at vi kan ta et steg tilbake hvis alvorlige samfunnsinteresser er truet. Senest i spørretimen denne uken i Stortinget ville ikke statsministeren tenke den tanken. Muligheten og viljen til nasjonal styring er svært liten!

Fordeler med dagens markedsstyrte europeiske strømmarked er der selvsagt.

  • Det offentlige som eier stort sett all produksjon og nett i landet vårt tjener store penger. Kraftselskapene selger strømmen til enhver tid til det marked i Europa som betaler mest. Det er ikke her hjemme. Penger som det offentlige kan bruke til velferd. Men som vi forbrukere og næringslivet betaler med skyhøye strømpriser.
  • Hjelpe oss med strøm i tørrår. Var ikke den i rimelig grad dekket gjennom det nordiske kraftmarked? Jeg har hittil ikke sett noen tall på hvor mye resten av Europa har hjulpet oss med import når vi har manglet norsk/nordisk strøm.

Jeg har ingen forhåpninger om at det vi opplever nå er et engangstilfelle. Etterspørselen etter fornybar energi som vannkraft vil utvilsomt stige bratt- derved også høye priser. Dette er en situasjon som myndighetene må leve med.

Har de seg selv å takke?