Leder i Overhalla bondelag, Øystein Kaldahl, har et meget godt innlegg i NA fredag 6. august. Han beskriver utviklingstrekkene for landbruket, og utfordringene med intensivering og effektivisering av drift samtidig som lønningene for bondens arbeid ikke står i stil med arbeidseffektivitet og lønnsutvikling ellers i samfunnet.

Les også

Er det kanskje ikke like greit å være bonde i Overhalla likevel?

Kaldahl har i slutten av innlegget noen spørsmål til Arbeiderpartiet. Han viser til at SV og Rødt, og senere Senterpartiet har stilt seg bak #Bondeopprør 21 sitt krav om å tette inntektsgapet per årsverk med 200.000 kroner i løpet av fire år. Kaldahl mener dette står og faller på om Arbeiderpartiets også vil støtte dette kravet.

For det første: Undertegnede har i vår, hver for oss, hatt innlegg om landbruket i Trønderdebatt (NA og T-A) og henviser til disse:

https://www.namdalsavisa.no/jordbruksopproret-nesten-50-ar-etter/o/5-121-944288

https://www.tronderdebatt.no/vi-trenger-ny-landbrukspolitikk/o/5-122-22346

Vi mener begge disse innleggene tydelig viser hvilken landbrukspolitikk vi mener skal føres av en ny, rødgrønn regjering de kommende fire år.

Arbeiderpartiet har både sentralt og lokalt hatt møter med #Bondeopprør 21 og har ingen vesentlige innvendinger mot den virkelighetsbeskrivelse de framfører. Det samsvarer godt med våre egne oppfatninger om tilstanden – og hva som kreves for å få landbrukets aktører økonomisk på fote igjen.

Kaldahls beskrivelse av effektivisering, økte kvoter, færre bønder og tøffere arbeidskrav i næringa er vi helt med på og har påpekt dette i våre tidligere innlegg.

Arbeiderpartiet mener det er helt avgjørende at forhandlingsinstituttet blir videreført og at partene i jordbruksforhandlingene har felles virkelighetsforståelse. Således er vi helt klart med på kravet fra #Bondeopprør 21 om å ha en gjennomgang av tallmaterialet som skal ligge til grunn for jordbruksforhandlingene.

Landbrukets krav i jordbruksforhandlingene er resultatet av en grundig, demokratisk prosess i faglagene i landbruket. Vi oppfatter at #Bondeopprør 21 vokste fram og fikk tilslutning utenom faglagene, med delvis kritikk av Bondelaget og Bonde- og småbrukarlaget for ikke å ha vært tydelige og tøffe nok ved framlegging av kravene. Slik vi forstår det i ettertid er det ingen faglig uenighet mellom #Bondeopprør 21 og faglagene om virkelighetsbeskrivelse, og det er åpenbart at de som representerer næringa i forhandlingene med staten faglig sett har #Bondeopprør 21 i ryggen.

Bøndenes primære samfunnsoppgave er å produsere mat, og når det i år ble brudd uten forhandlinger, var årsaken at statens tilbud overhodet ikke imøtekom kravene som ble lagt på bordet.

Arbeiderpartiet mener det er en forutsetning at

- Forhandlingsinstituttet består og at tetting av inntektsgapet skal være en del av forhandlingene. Dette verken kan eller vil vi foregripe – i respekt for partenes roller og suverenitet. Som parti kan vi ha mål om å tette gapet innen fire år – men det er partene i forhandlingene som må avklare ordninger og tidsrammer for dette.

- Det må foretas en full gjennomgang av tallgrunnlaget og sikre en felles forståelse av virkeligheten. Dette er en forutsetning for at forhandlinger skal bli reelle.

Matproduksjonen i Norge skal og må være bærekraftig, både økonomisk og agronomisk. Melkeproduksjonen i distriktene er en bærebjelke i landbruket, som Arbeiderpartiet vil sikre med justert og lavere kvotetak. Arbeiderpartiet la allerede i 2018 fram en opptrappingsplan for trygg matproduksjon på norske ressurser, med klimatilpassing av jordbruket.

Arbeiderpartiet mener at årets jordbruksoppgjør i stor grad er en videreføring av politikken som høyreregjeringen startet med Sylvi Listhaug som første landbruksminister: en politikk for mer sentralisering av jordbruket og med større volum på stadig færre bruk, delvis løsrevet fra lokalt ressursgrunnlag.

Statens tilbud brøt på flere punkter med det Stortinget besluttet om landbrukspolitikken ved behandling av jordbruksmeldingen (2016-2017). Dette gjelder bl.a. målet om å redusere inntektsgapet mellom jordbruket og andre grupper i samfunnet.

Oppfølgingen av andre viktige punkter knyttet til økt matproduksjon på norske ressurser og inndeling av virkemidler etter struktur og geografi, for å sikre landbruk over hele landet er også for dårlig fulgt opp. Det samme gjelder velferdsordninger for å sikre at bøndene skal kunne ha sosiale vilkår på linje med andre grupper. Strukturtiltakene som er fremmet i kravet fra landbruket, med tak på hvor mye tilskudd et enkelt bruk kan få fra staten, må følges opp.

Kravet om overgang fra båsfjøs til løsdrift fra 2034 gjør at det er behov for bedre investeringsvirkemidler, spesielt for bruk med 30 kyr eller mindre. De fleste melkebrukene i Namdalen (og mange andre distriktsregioner) har en bruks- og buskapsstørrelse som er lavere enn dette. For mange av disse har regjeringas politikk ført til at mange nå avveier om de skal avvikle eller investere og intensivere – fortrinnsvis med kjøp av ekstra kvoter og leie av tilleggsjord.

Vi må ha en landbrukspolitikk som sikrer at det går an å drive en gård i Namdalen basert på ett årsverk, og at lønna skal gjøre det mulig å investere uten å måtte stole på investeringsstøtte fra staten. Så kan utviklingsmidlene i landbruket heller, slik #Bondeopprør 21 påpeker, brukes i marginale områder der gårdsbruka er viktig for å beholde jord i drift, bosetting og sysselsetting og beredskap.

Og til Kaldahl: De fleste gårdene i Overhalla bør greie seg utmerket med en ny landbrukspolitikk!