Det blir ofte skrevet eller snakket om sykepleiemangel, avviksrutiner, ledelse eller mangel på ledelse, refleksjoner eller refleksjon satt i system, stolte sykepleiere som elsker yrket sitt. Identitet eller mangel på identitet osv osv. Tillitsvalgte og forbundsledere står frem, men det er ikke ofte pasienter/ brukere kommer frem og roper høyt om hva de tenker og mener, selv om det er utallige historier om pasienter og pårørende som berører oss både som helsepersonell, og som pårørende. I bakgrunn i dette ønsker jeg å komme med mine betraktninger, med bakgrunn i egen sykdom sist sommer, hvor jeg i en kort, men for meg en uendelig lang periode ble mer eller avhengig av hjemmetjenesten i min kommune.

Helt fra jeg tok utdanningen har jeg vært opptatt av profesjonalitet og identiteten til oss sykepleiere, jeg har truffet mange som ikke kan beskrive sin rolle. Hva er en sykepleier, hvordan skal man opptre og hvilket verdigrunnlag har vi som helsepersonell. Det er viktig å få autorisasjon, og etter hvert bli en som skal inn i en bemanningsplan. Teori og verdigrunnlag blir visket ut, for å heller kunne ta arbeidsoppgaver på strak arm.

Kanskje med mangelfull opplæring og lite tid til refleksjon i en travel arbeidshverdag. Det er kanskje en vill påstand, men jeg våger meg på å si at identitet kan bli vag og etter hvert viskes bort om man selv ikke er bevist dette i sin arbeidshverdag.

Sist sommer, altså 2021 ble jeg altså akutt syk, og havnet på sykehus, Sykehuset Namsos og Sykehuset Levanger. Leger, sykepleiere, på intensivavdeling og sengeposter, røntgen, CT, blodprøver, luftambulanse, ambulansepersonell ivaretok meg på ulike måter, utfra den profesjon de enkelte innehar. Natt og dag, var der for meg, operasjoner, smertestillende, målinger til alle døgnets tider.

Personlig følte jeg meg medtatt, men ivaretatt, feber, smerter, bekymringer, men ikke redd. Informasjon om behandling og planer ble gitt, jeg tok imot etter beste evne. Noe gikk inn, noe ble glemt, som sykepleier vet jeg dette er normalt, men å oppleve det selv er en annen opplevelse. Ganske så plutselig var det altså jeg som var pasienten, det var jeg som skulle ivaretas, ta imot behandling, være prisgitt de i hvite, blå eller grønne arbeidsklær.

Dagene på sykehus gikk, antibiotika ble utprøvd, feber og puls steg, blodprøvene var ikke bra. Nye undersøkelser. Diagnose ble etter hvert stilt, heftig behandling ble bestemt. Jeg måtte ha antibiotika, intravenøs behandling sju ganger i døgnet i flere uker. Administrert på CVK, sentralt venekateter, noe som vi kaller en avansert prosedyre, og som skal administreres av sykepleier. Her skal stell og bruk følges nøye med på for å unngå komplikasjoner og infeksjoner.

Etter å ha vært innlagt på sykehus i 10 dager kom beskjed fra lege, vi sender deg på sykehjem for videre behandling. Hva synes du om det? Hva skal man si til det når man skal ha en såpass heftig behandling, med meget redusert allmenntilstand, nedsatt matlyst, feber, diare og ubehagelig rask puls? Jeg hadde ikke noe ønske om å bli pasient på sykehjem, jeg ønsket selvsagt å få hjem, så jeg merket jo skepsisen steg, usikkerheten min vokste.

Sykehjem, nei, det har jeg ikke lyst til. Behandling i flere uker, hadde de nok sykepleiere på jobb, jeg vet jo at mangel på sykepleiere er mangelvare i kommunene, nå var det i tillegg ferietid, ville de ha kompetansen på plass? Jeg spurte og uttrykte min skepsis til de hvitkledde på sykehuset. Joda, de hadde fått bekreftet at dette skulle gå fint. Bemanning og kompetanse var på plass. Dette skulle gå fint.

Ville jeg bo på sykehjem? Jeg sa uttrykkelig NEI. Dagene gikk, sykepleiere hadde kontakt med kommunen. Dette skulle gå fint, min egen skepsis vokste ytterligere. 16 dager på sykehus er lenge nok, jeg ble hentet hjem, nå som en bruker av hjemmetjenesten, med stua full av medikamenter, infusjonstativ, gule bokser for avfall og smitteutstyr som trengtes. Resultatet var altså utskrivelse, med hjelp fra hjemmesykepleietjenesten i Namsos kommune.

Jeg ønsker med dette å dele min betraktning for hvordan jeg, i ett tidsrom på ca. seks uker som bruker/ pasient i eget hjem, opplevde det å skulle ta imot kommunale tjenester.

Jeg opplevde mye utrygghet og delvis lite profesjonalitet i møte med personell fra hjemmesykepleien. Jeg skriver ikke dette for å gi kritikk, men som en betraktning av det å skulle ta imot hjelp, fra de som kom hjem til meg, til alle døgnets tider, eller som ikke kom til avtalt tid. Brukeren må jo ha forståelse av at de kunne være forsinket, eller kom lenge før de skulle.

Jeg er i utgangspunktet ressurssterk, jobber som sykepleier, og har god kjennskap til sykepleieprosedyrer. Jeg er fullstendig klar over at man da kan bli ekstra kritisk, men jeg mener at uansett profesjon, så må man den dagen man trenger det bli møtt på en profesjonell måte. Det er da identitet og verdigrunnlag eller såkalt mangel på identitet, hos de profesjonelle kommer til syne for meg som bruker. Eller kan jeg tørre å skrive mangel på profesjonalitet. Å være bosatt på en liten plass der alle «kjenner» alle er var også en utfordring. Er det OK med å stille masse spørsmål, spørre og grave om alt fra himmel til jord når den du skal hjelpe har nok med å stå opp, kle på seg til du kommer inn stuedøra?

Jeg opplevde at noen som kom til meg som kom utstrålte utrygghet omkring administrering av medikamenter og bruk av avansert utstyr. Jeg fikk spørsmål om de kunne «trene» på meg. Nei, jeg avslo ønske om å være prøvekanin. Jeg motet meg opp, tok etter hvert over bruk og stell selv, hva med alle som ikke har den muligheten? Syk ja, medtatt ja, men slik det var opplevde jeg det som det beste.

Jeg skulle ha syv doser intravenøs antibiotika i døgnet, det første i døgnet k.l 01.00 på natt noe som fremsto som uoverkommelig for meg- når skulle jeg få sove? Hvor skulle jeg sove, skulle jeg har fremmede inn på mitt soverom til alle døgnets timer? Den første på morgen skulle starte ca kl 8.00. Så fordeles de siste 5 doser utover dagen, med 8 og 6 timers mellomrom. Det er mange ting som skulle klaffe, selv satt jeg ganske så utålmodig, lenket til infusjonsstativet i min egen stue store deler av døgnet. Grovt regnet i overkant av 6 timer i døgnet, altså en hel arbeidsdag.

Jeg opplevde noen av de som kom som uprofesjonelle i sin rolle som helsepersonell. Det ble masse spørsmål igjen og igjen, selv ønsket jeg kun å få fred og ha nok med å hvile. Hadde de gode hjelpere ikke tilgang til journal og hadde satt seg inn i min situasjon?

Jeg opplevde altså at min autonomi som pasient ikke ble respektert.

Jeg hadde en opplevelse av det var dårlig eller lite kommunikasjon mellom de som kom hjem til meg, informasjon fra meg måtte gjentas flere ganger. Dette gjaldt for eksempel bestilling av medisin, antall infusjonssett, hva hadde jeg? Hva manglet jeg? Kunne jeg ikke ringe apoteket selv å etterbestille?

Jeg vil tro at mine opplevelser denne sommeren ikke er unik, det er nok mange som er brukere av våre tjenester både i eget hjem, på sykehus eller institusjon, over langt større perioder enn hva jeg opplevde. Det er heller ikke poenget med å skrive dette.

Det jeg vil få frem er at helsepersonell må utnytte sin tid til faglig oppdatering, ledelsen må tilrettelegge og sørge for at det blir gitt nok tid til faglig oppdatering, systematiske refleksjoner, noe jeg vet og har mening til å hevde ofte er etterspurt mangelvare.


Jeg vet sommeren nå er her, ferier skal avvikles, gamle travere, nyutdannede, ufaglærte skal inn og yte tjenester i institusjoner og i de tusen hjem.

Jeg vil bare si, ta vare på hverandre, hold faget oppe, ikke mist motet selv ikke over kritiske pasienter/ brukere som jeg var sist sommer. Prøv og bruk litt av den travle hverdagen til refleksjoner og ikke minst faglige oppdateringer. Jeg er fult ut klar over hvordan dagene kan være når man jobber dag og natt, og til det man tror er pasientens eller brukeren sitt beste. Men som jeg sa til en student jeg møtte under innleggelsen, ser du ikke pasienten gjør du automatisk en dårlig jobb.

Møt brukeren med respekt, prøv å sette dere inn i pasientens situasjon, enten dere møter en såkalt frisk person som bare trenger litt hjelp, for er den personen egentlig frisk siden han mottar deres tjenester?

Jeg vil med dette ønske alle brukere og gode hjelpere i dette vesenet vårt, kalt helsevesenet god sommer.