Ved min arbeidsplass, N.K.S. Veiledningssenter for pårørende Midt-Norge (hvor vi tilbyr et gratis, lavterskel samtaletilbud for pårørende til mennesker med psykisk sykdom, rusmiddelavhengighet og spillavhengighet), merker vi det godt på statistikken. Dette året er vi på stø kurs mot en dobling (!) i antall samtaler. Også på innholdet i samtalene merkes det godt at dette er en tung høst. Mange strever, mange er ensomme, og mange har til dels svært tunge tanker. Og etter å ha opplevd denne høsten så langt, er jeg rett og slett redd og bekymra for hva som kommer videre.

La det være sagt - jeg er ikke redd på vegne av meg selv. Jeg bor sammen med mann og barn, jeg har annen familie nært meg, jeg har gode og nære relasjoner, jeg bor i et lokalsamfunn hvor vi tar godt vare på hverandre, og jeg har det veldig greit i livet. Selv i disse korona-tider. Men jeg er redd for alle de som ikke har det. Jeg er bekymra for de pårørende jeg møter gjennom jobb, som forteller at de fra før av følte seg ensomme. For de som ikke vet hva som vil skje med tilbudene og nettverkene de er avhengige av.

Jeg er bekymra for mange av mine venninner og kamerater. Jeg ser, så alt for tydelig fra her jeg sitter, at denne høsten har potensiale til å ta nuven av så alt for mange.

Hvorfor? De siste åtte månedene har de fleste av oss levd i en realitet som få av oss kunne sett for oss for et års tid siden. Vi har levd med konstante forandringer, usikkerhet, isolasjon og en avstand til de nettverkene vi vanligvis er del av, som vi ikke er sånn spesielt godt utrustet til å tåle. Dette er slitsomt, og det gjør oss sårbare. I tillegg er vi nå i en situasjon hvor det kan føles som om vi er på vei mot mer isolasjon, mer ensomhet og mindre forutsigbarhet. Igjen.

Spesielt bekymra er jeg for de som blir gående alene. Som ikke har partner og barn og familie og gode venner nært seg. Som risikerer å bli sittende alene i en «sosial boble» bestående av kun dem selv. Hvem fanger opp disse når den plutselig kommer, den utfordringen som har potensiale til å bli for stor å bære, eller når ensomheten blir for dyp?

Jeg mener at vi alle sammen – i alle fall de av oss som har helse, tid og overskudd – må ta vår del av ansvaret her. For når det butter imot i livet, er det ofte de gode relasjonene til andre mennesker som kan få oss ovenpå igjen. Det er den kaffekoppen med noen som bryr seg, praten med en nabo når en er ute på tur, eller den lille oppmuntringen fra en kollega.

Det er små gester som gir en følelse av mening og tilhørighet i livet, som gir en visshet om at en ikke er alene. Og den vissheten er det mange som trenger nå i høst!

Så kjære alle sammen – la oss bli enda litt flinkere til å tenke over hvem i vår omgangskrets, hvem i vår nærhet, som kan kjenne på ensomhet i tiden som kommer. La oss gjøre vårt beste for – innenfor de grenser som blir satt – å inkludere de som kanskje ikke blir inkludert andre steder. Kan hende vil det gjøre både oss selv og andre veldig godt, nå som «mørkhøsten» er her.