Det ligger enorm kraft i å la amatører få bryne seg blant de største stjernene. Jeg hadde en slik opplevelse våren 2009, og den ble helt avgjørende for mine valg videre i livet.

Det hele startet i oppveksten, for hver lørdag hadde familien et fast rituale: Klokka 15:03 satt vi andektig samlet rundt middagsbordet med lørdagsgrøt og spekeskinke, i dét radioprogrammet «Hallo i uken» dro i gang kjenningsmelodien. Are Kalvø annonserte at dette var kulturkanalens nest morsomste program, før stua ble fylt av tre kvarter med vill revy-aktig raljering med den siste ukas hendelser. Helt til slutt kom produsent Else Michelets stemme inn, og ramset opp navnene på de 10-20 forskjellige bidragsyterne. Utannonseringen ble gjort på én utpust, og i et så forrykende tempo at selv Eminem ville blitt misunnelig, hadde han bare visst at det var P2 han burde lytte til på lørdager.

Jeg forgudet den redaksjonen, og når det gjaldt humor var de mine største idoler på alle nivåer. Så høyt oppe på stjernehimmelen var de, at jeg ikke en gang turte å drømme om å få navnet mitt ramset opp av selveste Else Michelet. Men senere, da jeg som NTNU-student havnet i Student-TV, ble jeg med i en liten redaksjon som lagde satiriske innslag til allmøtene på Studentersamfunnet. Dette virket som det nærmeste jeg kunne komme «Hallo i uken», og jeg slo meg til ro med at jeg heller kunne forsøke å bli politisk redaktør i Aftenposten.

Så skjedde det forunderlige. Produksjonsselskapet Rubicon tok kontakt med studentmediene i Trondheim, og lurte på om det fantes noen morsomme tekstforfattere som ville søke på en jobb. Dette var uvanlig, for de fleste sånne jobber utlyses bare i Oslo. Men hun som tok kontakt var Anne Bjørnstad (som senere skulle skrive blant annet TV-serien «Lillyhammer»), og i motsetning til de fleste andre i underholdningsbransjen, visste hun at studentmediene rundt om i landet ofte fanget opp flinke folk. Hun hadde nemlig selv startet sin skrivekarriere i student-avisa på Blindern.

Jeg søkte på jobben, fikk et telefonintervju, og midtveis i intervjuet avbrøt hun meg og sa: «Men, du burde jo skrive for Hallo i uken».

Jeg skjønte ingenting, for jeg var verken NRK-ansatt eller velsignet med noe guddommelig talent. Men hun kunne fortelle at da hun studerte, hadde en medstudent tilfeldigvis tipset henne om at hvem som helst kunne sende inn sketsjer til «Hallo i uken». Konkurransen var selvfølgelig knallhard – og du fikk bare betaling dersom noe mot formodning ble antatt. Men det var åpent for alle, og hun hadde selv startet sin karriere som tekstforfatter nettopp ved å sende inn sketsjer dit. Jeg fikk ikke stillingen jeg søkte på, men jeg satt igjen med et paradigmeskifte.

Etter dette ramlet brikkene på plass. Jeg ringte NRK og fikk epostadressen til Else. Deretter brukte jeg tre uker på å finne mot til å både skrive min første radiosketsj, og deretter sende det ynkelige forsøket inn til mine største forbilder. Den holdt selvfølgelig ikke mål, men jeg fikk saklige tilbakemeldinger og konkrete råd til forbedringer på alt jeg sendte inn. Etter fire måneder med angst og en håndfull mislykkede forsøk klarte jeg det til slutt:

Lørdag 2. Mai 2009, omtrent klokka 15.30, ble en 19-sekunder lang sketsj om hvor dårlig kollektivtilbud vi har i distriktsnorge sendt på riksdekkende radio. Jeg hadde aldri vært så stolt i hele mitt liv. Jeg var fortsatt amatør, men fikk allikevel lov å spille på landslaget.

Dette var også den siste våren hvor Else og Are skulle lede programmet. De hadde holdt på i 20 år, og det var en god anledning for å gi seg mens de fortsatt var på høyden. I ukene etter fikk jeg med flere sketsjer, og da jeg innså at det bare var to sendinger igjen, slo det meg: Kanskje jeg kunne spørre om å få overvære en ekte innspilling? Jeg mailet Else og spurte om det var mulig.

Det tok litt tid før hun rakk å svare, og da var det dagen før nest sist innspilling. Hun sa det fort kunne bli litt kaotisk på den store finalesendingen neste uke, for da var det mye presse og TV som skulle være der. Men om jeg klarte å komme meg til Marienlyst innen klokka 7 neste morgen, var jeg hjertelig velkommen!

Jeg kastet meg på første tog sørover, og brukte reisen på å skrive sketsjer til radiosendingen neste dag. De ble ferdige i løpet av natta, og grytidlig fredag morgen sto jeg utenfor Radioresepsjonen på Marienlyst.

Jeg ble geleidet inn i det som for meg var det aller helligste, selveste Radioteater-studioet, som sto slik det ble bygget på 1930-tallet. Der var alle idolene mine fra oppveksten samlet, og møtet var akkurat begynt. Else sto med en tykk manusbunke, og snakket til forsamlingen, som en maestro foran sitt orkester. Jeg forsøkte å sette meg diskret ned langs veggen, men Else så meg, og utbrøt høyt: «Neimen, der har vi jo utannonseringsmarerittet mitt, E-gil As-lak Aurrrsannnd Hagerup! Velkommen skal du være! Vil du ha kaffe?».

Den dagen fikk jeg hjelpe skuespillere med uttale av trønderske replikker (de ble namdalinger), ble satt til å spille Aleksander Rybak i en sketsj, og til alt overmål ble to av tekstene fra togturen med i sendinga. Plutselig satt jeg, Are Kalvø og Harald Eia og spiste en sen lønsj i NRK-kantina, og da jeg tumlet ut på slutten av dagen føltes det som jeg hadde blitt sendt opp til himmelen, og deretter plassert på jorden med et «Besøkende»-klistremerke på skjorta, som et jordisk bevis på at alt ikke bare var en drøm.

Jeg bestemte meg for at dette var noe jeg ville oppleve mer av. Min nye drøm ble derfor å prøve å livnære meg som humor-tekstforfatter. Deretter flyttet til Oslo så raskt det lot seg gjøre. «Hallo i uken» ble drevet videre med nye programledere i noen år, og der møtte jeg gjengen i 5080 Nyhetskanalen, som akkurat hadde startet en satireblogg hvor de publiserte refuserte «Hallo i uken»-sketsjer.

Året som fulgte skrev jeg så mange humortekster jeg bare maktet, og med en deltidsjobb på Eplehuset fikk jeg akkurat råd til husleie og havregrøt. Så ringte Senkveld med Thomas og Harald, og lurte på om jeg ville søke jobb hos dem. Den tok jeg, og etter et par år ble jeg hanket inn av NRK, hvor jeg har vært siden.

Noen år senere traff jeg Else i NRK-korridorene og slo av en liten prat. Til min store overraskelse husket hun navnet mitt, selv om det da var gått seks år siden innspillingen: «Neimen, hei, Egil Aslak! Hvordan går det med deg?». Jeg er så glad jeg benyttet den anledningen til å fortelle henne om hvor mye det betød for meg, både å ha fått mulighet til å vise hva jeg kunne, og hvor mye «Hallo i uken» hadde hadde hatt å si for både meg og andre. Alt for ofte venter vi med å fortelle slike ting til etter at folk er gått bort.

Ikke bare skapte Else et av norgeshistoriens største humor-program, men også en yngleplass hvor et mylder av norske komikerne og tekstforfattere fikk starte sin spede karriere. Jeg tenker vi trenger flere som henne, innen alle bransjer. For med sitt ramsalte vidd, lynende intelligens og store hjerte, gjorde hun en enorm forskjell i mange liv. Sjøl er jeg evig takknemmelig for at jeg fikk noen øyeblikk under vingene hennes. Hvil i fred, kjære Else.