Gå til sidens hovedinnhold

Ti år i terrorens vold

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Fredag 22. juli klokken 15.26 forberedte de fleste i NA-redaksjonen seg på å ta helg. Da meldingen om en eksplosjon i Oslo sentrum kom inn, var det først vanskelig å ta det helt på alvor.

Jeg hadde jobbet mindre enn ett år i Namdalsavisa som sjefredaktør. En av jobbene jeg gjorde for min tidligere arbeidsgiver VG, var å dekke terrorangrepet i Mumbai, der over 170 mennesker ble drept. En nordmann var blant dem som fikk en kule mellom øynene - men overlevde. Det å forestille seg at noe lignende skulle kunne skje i Norge få år seinere - med folk jeg selv kjente involvert - var helt utenkelig.

I ti-året etter 11. september var en stor del av jobben min knyttet til å ta seg inn i krig, konflikt og katastrofeområder, som under tsunamien i Asia, krigen i Irak, Afghanistan, på Vestbredden, drapene i Kongo, orkanen Katrina eller en rekke forferdelige skyteepisoder på amerikanske skoler. Men da var det noe jeg var forberedt på og frivillig oppsøkte, og på et vis kunne bearbeide fordi det var en del av jobben.

Da stadig flere meldinger fra øyen­vitner og sjokkerte forbipasserende tikket inn på SMS-er og Facebook 22. juli, istedenfor de nøytrale, kjølige meldingene på nyhetsbyråene, begynte det å demre for meg at nå var det terroren som hadde oppsøkt oss, i et omfang vi ikke hadde sett tidligere.

I den første hektiske fasen fikk vi raskt fatt i namdalske vitner som kunne beskrive kraften og ødeleggelsene i eksplosjonen. Vi ryddet plass i avisa til å dekke det som var det alvorligste terrorangrepet på norsk jord i moderne tid. Det at norske myndigheter og regjering kunne være et mål for internasjonale terrorister var ikke overraskende i seg selv. Refleksene fra tidligere terrorangrep slo inn. Vi startet systematisk å hente inn nyheter fra kilder og forsøkte skille fakta og rykter i kaoset som oppstod.

Så da det begynte å komme ubekreftede meldinger om skyting på Utøya, ble det først et forstyrrende element. Hva kunne dette være, annet enn noen som kanskje hadde blitt skremt av eksplosjonene, og overreagert? Eller et uhell og tilfeldig sammentreff?

Men også her ble vi raskt innhentet av den nye, digitale virkeligheten. Flommen av meldinger på SMS fra fortvilte ungdommer som fortalte om grufulle scener overskygget med ett det som bare noen minutter tidligere hadde vært den mest spektakulære nyhetshendelsen i Norge på mange år.

Gradvis gikk det opp for meg at dette ikke bare var enda en terrorhendelse, som de jeg hadde dekket tidligere, men et grunnleggende tidsskille i norsk historie - som ville kreve noe helt annet av oss selv, både personlig, som avis og som en aktør i samfunnet. Dette var et angrep på oss alle, og noe som ville berøre mange fra vårt distrikt direkte. Også ungdom som sto oss selv nært.

Gjennom mange år har NA alltid lagt vekt på å ha en stor og åpen ungdomsredaksjon, og aktivt ta inn talenter i spaltene. Svært mange av dem har også fortsatt i journalistikk eller mediebransjen, over hele landet. Samfunnsengasjement og skrive­kløe har for mange av dem også resultert i politisk aktivitet, i mange forskjellige partier.

En av disse ungdommene er Jorid. Fra å ha vært sommervikar og frilanser i NA, hadde hun begynt som valgkampsekretær i Oslo AUF. På Utøya hadde hun ansvar for en delegasjon av AUF-ere.

Nå var det åpenbart at hun befant seg i den ytterste livsfare.

Gjennom meldinger til venner og kjæresten, fortalte hun om skyting og kaos, og at hun gjemte seg på øya.

Hundrevis av lignende meldinger, spredt over hele landet, ga et pekepinn om det enorme omfanget i katastrofen.

Etter uendelige og nervepirrende minutter kom beskjeden på Facebook-siden til en av hennes nære venner: Hun var i trygghet, og tatt hand om av hjelpepersonell.

Dermed kunne vi også få kontakt. Etter en bekreftende melding om at hun var trygg, kunne hun via mobiltelefon gi de første beskrivelsene, i ord og bilder, idet hun ble evakuert vekk fra øya. Vi fikk bekreftet at ingen av de som hadde gjemt seg i skolestua sammen med henne var blant de skadde eller drepte - og det gjorde at vi som den første avisa i Norge kunne bruke bilder fra innsiden av marerittet. Bildet av madrassene som var barrikadert foran døra ble et bilde på det uvirkelige i det hele.

Men fra andre var det urovekkende stille. Blant dem var Lene Maria Bergum fra Namsos. Sammen med den nære venninna Hanne Hestø Ness var hun reist på AUF-leiren for første gang, etter å ha meldt seg inn året før. Sent på kvelden kom en ubekreftet beskjed om at Hanne var skadd, men i live. Men Lene Maria hadde ingen hørt noe fra da kvelden gikk over i natt.

Tre og en halv måned tidligere hadde Lene Maria vært innom meg på mitt kontor i NA-bygget, og laget et intervju til en oppgave hun jobbet med på Byåsen videregående skole, der hun gikk på media- og kommunikasjonslinja. Hun valgte å ta det siste halvåret i Trondheim istedenfor på Olav Duun i Namsos, for å spesialisere seg på multimedier, og være nærmere venninna Hanne Hestø Ness, som bodde der.

Født på samme dag på samme sted og begge 19 år, var de veldig nære venner.

Oppgaven hun jobbet med handlet om medienes rolle i samfunnet. Med medieutdanning og tilknytting til Namdalen, var hun en naturlig kandidat til en sommerjobb i avisa. Men hun skulle først begynne i jobben 1. august, etter å ha vært på sommerleiren på Utøya.

Da morgengryet avdekket ufattelige dødstallet på over 80 drepte, var det som om bunnen falt ut av Norge slik vi kjente det. Det føltes som om det var mer enn landet kunne tåle. Og fortsatt hadde ingen hørt fra Lene Maria. Med så mange omkomne var det nå mer et spørsmål om utrolig flaks for de som hadde sluppet unna den systematiske massakren.

Med så mange spørsmål og fortsatt få svar, oppsto det et umettelig behov for informasjon. Vi forsøkte å oppdatere våre nettsider med all informasjon vi kunne bekrefte. Men ingen navn på savnede eller drepte var offentligjort. Selv om Lene Marias navn var blant de som ble spredd på lister over savnede på Facebook, er det noe helt annet å sette det på trykk i avisa eller på våre nettsider. Der har jeg et redaktøransvar for å vurdere hvilke konsekvenser det har. For familien ville det i de første dagene oppleves som en ekstra belastning med navn og bilde i avisa. Derfor ventet vi inntil familien selv følte det var riktig å gå ut og informere resten av omverden, selv om mange av deres venner og kjente var informert via Facebook.

Da som nå i juli og fellesferien bestod NA-redaksjonen stort sett av sommervikarer. Flinke, unge folk, som gir en ekstra piff på sommeren, men som på ingen måte var forberedt på å måtte dekke den største nyhetshendelsen etter krigen. Nå måtte vi sette dem i jobb med å skrive om det som var et drap på en av deres egne kolleger - som egentlig skulle vært blant dem.

Onsdagen etter 22. juli hadde vi kanskje en av de sterkeste forsidene i NAs historie. Bildet av de to venninnene Lene Maria og Hanne, den ene savnet og trolig omkommet, den andre svært hardt skadd, og historien fra deres felles venninne, var rystende og gripende, ikke bare for de som sto de nær og kjente dem. Derfor var det også her viktig at den nærmeste familien fikk mulighet til å forberede seg på avisas dekning. Kvelden før fikk de derfor se førstesiden og omtalen inni avisa. Det er vårt ansvar å redigere avisa, men det var en ekstra trygghet at de kunne stå inne for det vi skrev og måten vi presenterte det på.

Les også

«Jeg kunne ha vært der, holdt rundt dem og sagt at dette skal gå bra»

Dagen etter kom den grufulle beskjeden om at Lene Maria var identifisert blant de omkomne. Det ørlille håpet var ute, men samtidig gjorde den endelige bekreftelsen slutt på uvissheten. Der og da begynte kanskje den vanskeligste jobben for oss i avisa. Vi dekket sorgen og begravelsen - og trådte for nært i bruken av bilder, slik at det opplevdes vanskelig for familiemedlemmer. Samtidig hadde vi et ansvar for å samle og uttrykke sorg, sinne og fortvilelse - og forsøke sette ord på noe som egentlig ikke lot seg beskrive.

I starten var det ungdommene selv som gjorde det best. Kommuneledelsen var i feriemodus, og delvis selv blant de som var direkte berørt som pårørende. Krisegruppa trådte i kraft, med det var ungdom selv som tok initiativ til fakkeltog og taler, og klarte finne samhold i den mørkeste stunden.

Lene Marias familie er en helt vanlig familie, uten noen spesielle forutsetninger eller ressurser til å skulle håndtere at de ble en del av et politisk motivert terrorangrep og massedrap. Likevel er de kanskje de i Norge som har klart å skape noe av det det mest positive som er kommet ut av hele tragedien. For å ivareta Lene Marias engasjement, startet de den veldedige organisasjonen Lene Maria for rent vann. De har samlet inn over to millioner kroner og bidratt til å gi over 10.000 mennesker i Samburuland i Kenya tilgang på rent vann, skole og helse. Avisa har også engasjert seg i dette, fordi vi føler et ekstra ansvar for å følge opp ønsket til det som var en av våre ansatte da hun ble drept.

I en slags oppsummering på nyttårsaften 2011, brukte jeg tittelen Ekstremåret om 2011. For det var ikke bare 22. juli som preget det året - det var også ekstremvær, tsunami i Japan, den arabiske våren og Osama bin Laden og Muammar Gaddafis fall. «Det vil nok gå mange år før vi fullt ut forstår alt som skjedde i året 2011» - skrev jeg i ingressen. Nå har det altså gått 10 år. Fortsatt forstår vi nok ikke fullt ut alt som skjedde - og hvordan det har påvirket oss. Men en setning fra den gang for ti år siden er ikke blitt mindre aktuelt, kanskje heller det motsatte, etter det vi har sett med trusselen mot demokratier verden over:

Kritikk og debatt skal vi ha, men hatske ytringer og det å bevisst sette grupper opp mot hverandre må vi være på vakt mot og slå ned på hele tida

Les også

Ekstremåret

Kommentarer til denne saken