– Har du kjøpt deg enda en genser? Jeg trodde du sa du skulle vente til du kunne lese av tosifret på badevekta igjen?

– Det nærmer seg, og forresten; hvordan vet du at jeg har vært på shopping?

– Kvitteringa ligger på kjøkkenbordet.

Fruen finjusterte røntgenblikket og pekte megetsigende mot kjøkkenet og en bitte liten papirlapp som stakk opp mellom pc-en, fotoapparatet og ei skål med frukt.

– Jeg liksom bare måtte, det skjønner du vel, kjære?

– Skjønner hva?

– Passer ikke.

– Passer ikke? Snakk norsk eller engelsk så vi andre får et snev av innblikk.

– Buksa passer ikke helt lenger.

– Snakker du nå om buksa med Namdalens største B – altså selveste Buksa som du hevdet var tekstilbransjens gudegave til middelaldrende menn? For ikke å glemme den behagelige følelsen av stretch som gjorde at den satt som et pølseskinn?

– Ja, begynte jeg.

– Hva har det med en ny genser å gjøre? Da burde du kanskje heller kjøpe ny bukse da, vennen min, sa hun med stemme du vanligvis bruker overfor veldig små barn og veldig fulle folk.

– Det er da faktisk 10 kilo siden. Pølseskinn-effekten har avtatt, påpekte jeg.

Brillene til husets frue gled ned på nesetippen.

– Altså The one and only jeans, som gjør at du ikke kan gå på Storsenteret uten å «bare kikke litt» når vi går forbi byens eldste klesforretning? At min mann skulle begynne å bry seg som klær i alder av 56, er en større sensasjon enn at tenåringene i huset ikke gjør det, fortsatte hun – helt uanfektet av mine bestrebelser på en forklaring.

– Hva betyr ti kilo siden, pappa? Siden hva?

Dattera på ni brøt inn i samtalen.

At jeg skulle begynne å bry meg som klær i alder av 56, er visst en større sensasjon enn at tenåringene i huset ikke gjør det.

NA-journalist Øivind Rånes

– At pappa på grunn av at han fikk diabetes har sluttet å stappe innpå sukker, fett og annen usunn mat – og har gått ned i vekt. «Prosjekt tynn og trivelig» er undervegs, begynte jeg.

Niåringen rullet med øynene. Målte det faderlige opphav opp og ned.

– Det synes jo ikke akkurat så veldig godt. Magen stikker fortsatt ut, du må nok fortsette en stund til, var konklusjonen.

Fruen tok ny sats.

– Hva pokker har det med gensere å gjøre at buksa ikke passer? Forfengelighet er vel en dødssynd, ikke en dyd.

– Beltet passet ikke heller, det var ikke flere hull igjen.

– Biltema har sikkert noe lurt til under en 100-lapp for å lage et nytt hull?

– To hull takk, og det er allerede fikset. Det er bare å løsne en skrue...

– Ja ha, jeg er ikke interessert i en fullstendig beskrivelse av hvordan «Operasjon belte» ble utført. Genser?

– De buksefolka gjorde det helt gratis, så jeg syntes nesten jeg måtte kjøpe meg en genser som takk for hjelpa.

– Er du sikker på at den diabetesen din ikke har skadet hjernen din også? Minn meg på ikke å spørre hvis du kommer heim med nye sokker.

PS: Ikke glem den legesjekken da, du.