Taliban er tilbake ved makta i Afghanistan, 20 år etter at de ble fjernet med militær makt, gjennom Nord-Alliansen og den amerikanskledede koalisjonen der også Norge deltok. Det er også nesten nøyaktig 20 år siden attentatet på nordalliansens daværende leder, Ahmad Shah Masooud, løven fra Panshir, som ble drept av Al Qaida to dager før angrepet 11. september. I den pågående blodige borgerkrigen vakte ikke det spesiell oppmerksomhet. Men det skjedde nettopp fordi Al Qaida regnet med at terrorangrepet mot USA ville utløse en invasjon av Afghanistan.

USA hadde heller ikke noe annet reelt valg enn å gå til militært angrep på Al Qaida i Afghanistan, og påkalle Natos og Norges bistand gjennom artikkel 5, som sier at en angrep på en av alliansepartnerne er et angrep på alle.

I likhet med Irak-krigen var det veldig lett å gå inn i Afghanistan – men veldig vanskelig å gå ut. Når vi ser tragedien som nå utspiller seg, er det naturlig at mange stiller spørsmål om det var verdt det. Svært mange nordmenn, også namdalinger, har tjenestegjort i Afghanistan, og mange av de som har flyktet fra krigen har havnet her, og blitt en del av samfunnet. Nå må vi forvente en ny flyktningbølge. Slik angår det som skjer i Afghanistan oss i høyeste grad.

Årene med Nato-styrker i Afghanistan har gitt bedring for kvinner og en viss utvikling enkelte steder, og gjort en forskjell for mange. Det er ikke uvesentlig, men nå kan alt være tapt. Krigen i Afghanistan var antakelig uunngåelig, men freden har ikke 20 år og mange milliarder klart å vinne. Når det kom til stykket manglet de afghanske militære styrkene vilje til å kjempe for sin egen framtid. I det bildet hører også med at skuffelsen over manglende framgang og utvikling, og at Taliban aldri ble fullstendig nedkjempet, gjør at mange nå har resignert og innfunnet seg med at et Taliban-styre er bedre enn fortsatt borgerkrig og død. Afghanistan er fortsatt et utpreget stammesamfunn, ledet av menn som har et pragmatisk forhold til hvem de kjemper for. Det avhenger gjerne av egne fordeler eller hvem som betaler best.

Kvinnene, barn og ungdom, har som vanlig ikke hatt noe de skulle ha sagt i dette. Nå er det de som må lide på nytt. Det er Afghanistans store tragedie.

«Når det kom til stykket manglet de afghanske militære styrkene vilje til å kjempe for sin egen framtid»