Noen er redd for edderkopper. Noen er redd for orm, frosk eller andre ting. Noen er kanskje ikke redd for noe som helst, mens andre er redd for nesten alt.

Å male gelenderet på verandaen var sommerens gjøremål. Etter mange ukers utsettelse gikk turen til malingsbutikken. Med sola i ansiktet og podkast på øret gikk skrapearbeidet som en lek. Med lekne bevegelser ble første strøk påført i en fei. Glad og fornøyd tok jeg kvelden. Klar for å ferdigstille arbeidet neste dag – med strøk nummer to.

Det hender at fuglehunden lister seg ut på altanen og nyter morgensola. Men denne morgenen var det noe helt annet som trakk den fugleinteresserte tispa utendørs. Jeg våkner av et forferdelig leven. På verandaen var kampen i gang.

Mens måka stupte ned mot bikkja, glefset bikkja etter måka. Hunden så opp og logret svært entusiastisk. Måka stupte igjen.

Det er tre ting en ofte glemmer med sommeren i Namdalen. Det ene er insekt. Fisketurer med 20 grader på fjellet i solnedgang. Sene kvelder, og alt det der, det husker man. Insektene er noe en først kommer på når man står i situasjonen.

Så er det dette med været da. Jo visst kan det være ukevis med sol og 25 grader, men så kommer det også tre til fire uker med regn og tolv grader i løpet av juli og august også.

Det tredje er måkene. Mamma-måkene. Ja, da, jeg vet de passer på ungene sine – men det hjelper ikke meg noe særlig. Frykten blir verre og verre for hvert år som går. At måkeungene har tradisjon for å oppholde seg utenfor inngangsdøra på Namdalshagen, er også noe man kommer på etter hvert.

Man er liksom så sjanseløs når angrepet kommer fra lufta. Og når det er flere. Er ikke særlig glad i lydene de lager heller. Det blir noen omveger fra Namdalshagen til Abel Meyers gate, der jeg bor. Skal man være litt rasjonell, bør det ikke være noe flauere å være livredd måker enn å være redd for eksempel edderkopper. De er bitte små, angriper sjelden, og enda sjeldnere fra lufta.

Jeg så fram til å fullføre malingsprosjektet. Jeg går ut på verandaen, snur meg. Der sitter hun, måkemor, på taket, fem meter unna meg. Hun sitter på et reir av kvist. Antakelig illsint etter herjingene med bikkja. Måka letter, og flyr rett mot meg. Jeg løper inn – og kom (foreløpig) aldri tilbake.

Det ble med ett strøk i år.