Gå til sidens hovedinnhold

Unnskyld, hvem du nå var

FOR EGEN REGNING:

Det var ikke meningen å skremme deg sånn i butikken. Jeg forsøkte bare å være litt leken, men de sosiale ferdighetene har tydeligvis rustet litt fast i løpet det siste året.

Her er en liten forklaring til deg jeg møtte i butikken forleden. Dette skjedde på Extra Grilstad noen uker før jul: Jeg må skynde meg å handle, for kona er hjemme med to slitne, sultne unger, og dette er en sånn dag hvor vi oppdager altfor sent at vi ikke har handlet middag.

I det jeg kommer inn i butikken, ser jeg en mørkhåra fyr som ser veldig veltrent ut, har flott, velfrisert hår, og jeg tenker at han der sikkert er en kjent fotballspiller som alle vet hvem er (unntatt meg, jeg følger jo ikke med på fotball, annet enn når Norge er med i store mesterskap. Men det er jo ikke så ofte. Heia Drillos!).

Uansett: Jeg smetter forbi ham (la oss kalle ham fotballspilleren), og jeg registrerer at han stopper litt opp og måler meg opp og ned. Ut fra blikket han gir meg ser det ut som han tenker følgende: «Han der ser litt rar og sjuskete ut».

Dette hadde ikke jeg tenkt over før akkurat nå. Samtidig slår det meg at jeg jo står der med en middels vellykka hjemmefrisørklipp fra oktober, en allværsjakke med flekker fra småbarnslivet og et par slitte tursko som er lette å smette på for en kjapp tur i butikken. Sleng på litt korona-mage og hjemmekontor-knekk i nakken også. Jeg innser at: «Pokker. Er jeg i ferd med å bli seende ut som det vi overhallinger kaller en fussi

Dette har jeg ikke tid til å dvele ved, så jeg slår meg til ro med at det sikkert finnes flere graderinger av fussighet. Handlevogna fylles, og i det jeg har lessa lasset opp på samlebåndet klinger en tekstmelding inn fra kona:

«Kjøp sodd». Når tidsklemma strammer grepet, er sodd ei nydelig nødløsning og lett å tilberede. Meldinga varsler indirekte om at det ikke går så bra på hjemmefronten, siden sodd er den nye planen, men nå skal familiefar Hagerup redde dagen. Mens den trivelige dama i kassa bipper varer for harde livet, informerer jeg henne om jeg bare må hente noe, og løper inn i butikken for å finne sodden.

Dette utspiller seg i en diger Extra-butikk, og det er liksom ikke måte på hvor mange frysedisker de skal ha der. Jeg løper rundt mellom dem ganske lenge, men finner ikke avdeling for sodd. Det er besynderlig nok ikke noe eget skilt for dette. I det fjerne, i den andre enden av denne enorme butikken ser det ut som kassedama straks har kommet seg gjennom alle varene, men nå finner jeg også endelig Inderøy-sodden, røsker den med meg og styrter tilbake mot kassa.

Samtidig som dette skjer, ser jeg at den tidligere nevnte fotballspilleren sprader mot kassa, bærende på en håndfull sunne varer. Han skal akkurat til å legge dem på samlebåndet.

Nå skjer det som kanskje illustrerer hva 2020 har gjort med meg. Jeg har jobba nesten utelukkende på hjemmekontor, og omtrent ikke truffet andre folk enn kona og ungene. Hverdagen utenom jobb består stort sett av lek med barna, eller i å prøve å få ungene til å tro at husarbeid er lek. Jeg vil bare poengtere dette først, for jeg kommer nå heseblesende bort til kassa, og i stedet for å si:

«Unnskyld – jeg måtte bare hente noe. De varene foran deg er mine. Beklager, kan jeg snike meg forbi?», lander min sosialt utrente hjerne på at det mest naturlige i verden er å sette sodd-spannet på samlebåndet og skyve det bortover i kanonkulefart, slik at det smeller inn blant matvarene mine. Både fotballspilleren og hun i kassa skvetter til i det sodd-prosjektilet suser forbi rett under de sunne småtingene han akkurat skulle til å sette ned.

«Både fotballspilleren og hun i kassa skvetter til i det sodd-prosjektilet suser forbi»

Så, i stedet for å si: «Oi, beklager. Jeg har tydeligvis brukt litt for mye tid på å leke med ungene og litt for lite tid på å oppføre meg som et normalt, voksent menneske», klarer ikke hjernen min å komme på noe å si. Så i stedet småjogger jeg forbi dem begge to, sodden blir bippet, og jeg betaler uten å si noe som helst. De to andre ser litt forfjamset på meg.

Mens jeg står der litt skamfull og pakker ned bleier og sodd, blir han stående ved siden av meg og kjapt putte sine fire ting i en pose mens han unngår blikket mitt. Jeg innser at dette er i ferd med å bli en veldig rar situasjon, så jeg forsøker å fange blikket hans, sånn at jeg kan si noe sånt som «Jaja, det gjelder å handle effektivt i disse tider. Håper du ikke skvatt!», men han skynder seg bare ut av butikken så fort som mulig.

Jeg innser at jeg neppe får noen mulighet til å få formidlet at jeg ikke egentlig er en gærning, og vagger ut etter ham med mine tunge bæreposer. Men i det jeg kommer ut, ser jeg at han av alle ting står parkert ved siden av bilen min. Han går bort for å sette seg, men da blinker min bil med alle lysene (den gjør det hvis folk kommer for nært), og nå skvetter han på ny, og stirrer kritisk på denne rare blinkebilen før han setter seg inn i sin egen.

Nå har jeg plutselig et dilemma – for hvis jeg nå går og setter meg i min bil, blir jeg han fyren som skremte ham hele to ganger på ett butikkbesøk. For alt jeg vet kan jo dette være en nær nabo jeg ikke har møtt ennå på grunn av korona. Så jeg lander på at jeg skal prøve å late som at jeg er på veg til den andre bilen som står ved siden av min bil. Da kan han se meg gå bort til denne ikke-skremmende bilen i stedet, og situasjonen blir kanskje mindre traumatisk for ham. Den blir i hvertfall flau for meg.

Så jeg later som jeg skal bort til den andre bilen, og venter på at han skal kjøre sin veg, så denne fadesen av et butikkbesøk skal komme til en slutt. Men nei da. For han sitter på mobilen, og skal tydeligvis sjekke alle snapchat-meldingene sine før han kjører. Jeg, på min side, står nå ganske synlig ved siden av en bil som ikke er min, med blytunge bæreposer og fryser.

Min sosialt avskrudde hjerne lander da på at det beste jeg kan gjøre er å bli stående ved siden av denne andre bilen, og late som jeg har noe viktig å sjekke på telefonen. Så da gjør jeg det. Men fotballspilleren har også tydeligvis mye å sjekke på mobilen, så jeg blir stående ganske lenge slik, de tunge handleposene blir bare tyngre og tyngre.

Omsider kjører han heldigvis, og jeg kan endelig gå bort til min egen bil og lempe fra meg bæreposene. Jeg innser at 2020 kanskje ikke var året hvor jeg var på mitt beste, men kjører hjem og forteller beskjemmet om dette til kona, over soddmiddagen.

Hun er enig i at dette kanskje ikke var mitt mest sosialt kompetente øyeblikk (jeg har jo tross alt skrevet «Norges Uskrevne Lover», jeg burde liksom kunne disse tingene), men påpeker at det jo kan bli en fin NA-kronikk.

Så med dette ønsker jeg dere et Godt Nytt År – måtte alt og alle bli litt mer seg sjøl igjen.

Kommentarer til denne saken