Gå til sidens hovedinnhold

Utfordringene står i kø for Namsos

Denne byen ved Namsens utløp står ved terskelen til en ny tid.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Tanken er å utvikle byen til et skolesentrum, med campus nede ved havna. De to store skolene Olav Duun Videregående og Universitet Nord skal begge muligens relokaliseres dit. Hva vil dette bety for oss som er borgere av dette stedet? Hva vil denne beslutningen føre til av nye utfordringer for en allerede presset økonomi?

Innledningsvis vil jeg bemerke at dette synes å være en veldig riktig ide, for å skape ny vekst og utvikling i et samfunn som nå stagnerer og sliter med å skape nye og attraktive arbeidsplasser. Det som imidlertid skaper vanskeligheter for dette er de økonomiske rammene vi må forholde oss til i årene som kommer. Det er derfor nødvendig å oppsummere litt. Her vil jeg gjøre et lite forsøk på det.

Les også

Melder seg ut av Arbeiderpartiet med umiddelbar virkning på grunn av Samfunnshus-debatten

Overkjøring

Jeg føler et sterkt behov for å uttrykke hvilke inntrykk og følelser jeg sitter igjen med etter å ha vært medlem av kommunestyret de siste 5–6 åra. Det er ingen enkel sak å være kommunestyrerepresentant i disse tider. Til hvert kommunestyre flyter det over med saksdokumenter. Det normale antall dokumentsider en representant må sette seg inn i til et kommunestyremøte, er vanligvis rundt 500 A4-sider. Ofte med tunge beregninger og utredninger, som kan være vanskelig å absorbere og forstå.

Mitt inntrykk er at representantene ofte «overkjøres» med lange haranger som enkelt kopieres inn i dokumentene med dagens teknologi. Mye overflødig materiale, men som man nødvendigvis allikevel må bruke tid på.

Demokratiets kår

Ved å dytte på kommunestyremedlemmene en slik massiv mengde informasjon til hvert møte, tror jeg at innsikten blir svekket i stedet for styrket. Mulighetene for å utnytte all den informasjonen man får er ikke til stede. Derved får administrasjonen overtaket i enhver debatt. Etter min oppfatning er dette et demokratisk problem av betydelig dimensjon.

Samfunnshuset

Ikke minst opplevde vi dette i forbindelse med diskusjonen omkring Samfunnshuset. I de utredningene som ble framlagt fremsettes den ene påstanden etter den annen – uten at vi som folkevalgte representanter har mulighet til å vurdere eller etterprøve disse påstandene. Blant annet hevdes det at bygget har store setningsskader. Noe jeg har fått anledning til i ettertid å undersøke ved fysisk å gå gjennom byggets underetasje. Det jeg med selvsyn kunne konstatere var at det faktisk ikke finnes setningsskader i dette 60 år gamle bygget. Kjelleretasjen fremstår i meget god stand – uten slike skader – og uten lekkasjer eller vanninntrenging.

I rapportene kan man få inntrykk av at bygget holder på å falle sammen. Det er så langt fra virkeligheten som det går an. Når man tar i betraktning at dette er et 60 år gammelt bygg som aldri har blitt vedlikeholdt eller renovert, er det i forbausende god stand. Det vil være en enkel sak bygningsteknisk og økonomisk å bringe huset i god skikk igjen. Det vil også være enkelt å installere en god heis og et moderne ventilasjonsanlegg i bygget.

Vi som er opptatt av å bevare dette bygget blir møtt med taushet og motvilje fra en del av det politiske miljøet. Man ønsker kort og godt ikke å diskutere slike muligheter og innfallsvinkler. Så langt har mulighetene for å utrede et forsvarlig oppussingsalternativ blitt blokkert og trenert.

Hva er Tech-17? – Hva er alternativet?

Det er med forundring man konstaterer at dette bygget må rehabiliteres til en byggestandard som kalles Tech-17. Det er en standard som gjelder for nye bygninger, som oppføres i dag og omfatter bl.a. isolasjon, ventilasjon, tilgjengelighet mm. Det er meningsløst å stille et slikt krav til et bygg som er 60 år. På Steinkjer rehabiliterer de i disse dager sitt gamle samfunnshus, for en kvadratmeterpris på ca. kr. 24.000,00. I Namsos er det noen som mener at vi bør bruke kr. 54.000,00 pr. m². (Med basis i bruk av Tech-17.) Dette er bare egnet til å fremme rivingsalternativet og drive opp rehabiliteringskostnadene.

Les også

Kommunestyret har talt: Samfunnshuset bør saneres

Namsos' fremtidige økonomi:

Som folkevalgt er det blant annet min oppgave å bidra til at kommunen får en sunn økonomi.

Etter min oppfatning er det ikke noe som er gunstigere økonomisk enn å rehabilitere dette bygget. Det har blitt brakt til torgs i debatten omkring dette, at vi som ønsker å ta vare på dette bygget, ødelegger de økonomiske muligheter for å utvikle bl.a. nye skolebygg i byen. Det vi står for er det tvert motsatte. Vi ønsker å bruke mye mindre penger enn hva som det nå legges opp til. – For nettopp gjennom dette å sikre at vi blir i stand til å gjøre de investeringer vi nødvendigvis må ta i de åra som ligger foran oss.

Gjennomfører vi sanering av samfunnshuset for deretter å bygge et nytt kontorbygg på tomta, har vi allerede disponert mange titalls millioner. Det vil koste rundt 40 millioner å rive bygget – og antagelig 250 millioner for å sette opp ett nytt og mye mindre. Nå har vi allerede kjøpt Forsikringsgården ved siden av samfunnshuset. Her har vi foreløpig disponert rundt 100 millioner. Så bygger vi om Namdalshagen for rundt 20 millioner i disse dager. – For å skaffe midlertidige kontorlokaler.

Deretter skal vi kanskje i gang med Campus Namdalen. Hva dette vil koste er det ingen som vet i dag. Et rimelig anslag er muligens slik: Kjøp av nåværende Olav Duun Videregående skole, 250 millioner. Så flytter vi Universitetet til Campus og må skaffe nye inntekter på disse anleggene. Etablering av nytt universitet på Campus, kanskje 250 millioner. Ombygging av det gamle Universitetet, tja kanskje 200 millioner. Tapte leieinntekter på universitetet i ombyggingsperioden, muligens 20 millioner. Dette kan utsette det kommunalt heleide Namsos Industribyggeselskap for et formidabelt inntektstap over en lengre periode. Hvordan erstatter vi dette?

I tillegg må det bygges studentboliger og en hel del andre fasiliteter. Det kan trygt anslås å nå opp i 200 millioner.

Samtidig har vi lovt å bygge et flerbruksbygg oppe ved sykehuset Namsos. Vår andel av dette vil raskt bli mellom 100 og 200 millioner.

Regner vi alt dette sammen sitter vi med kapitalbehov på rundt 1500–2000 milioner. Dette er penger Namsos kommune ikke har – og antagelig vil få problemer med å skaffe. I tillegg vet vi at det er mange andre prosjekter som står på vent som skolebygg o.l. Så bør vi heller ikke glemme idrettshallen på Bangsund. Den har de sannelig ventet lenge nok på. Her kan vi sikkert plusse på ytterligere 20 millioner kroner. Ser vi alt under ett vil antagelig investeringsbehovet ende opp rundt 2,5 milliarder kroner innenfor de første 10-åra.

Samtidig vet vi at våre inntekter fra skatteoverføringer fra staten ikke vil øke – heller bli redusert. Det er også godt kjent at det er vanskelig å få stat og fylke til å følge opp sine forpliktelser overfor kommunen. Ikke minst vil det bli spennende å se hvilke økonomiske konsekvenser som kommer etter denne koronapandemien. Jeg tviler sterkt på at våre inntekter vil stå i samsvar med våre utgifter.

1964 på nytt?

Ved den forrige kommunesammenslåingen mellom Namsos – Klinga – Vemundvik og Otterøy i 1964 ble det litt humoristisk anført i diskusjonene i Klinga og Vemundvik: «Vi må se til å bruke opp kommunekassa før namsosingene får tak i den». Dagens virkelighet kan raskt kobles opp til at både Namdalseid og Fosnes denne gang lyktes med dette. Ved den siste kommunesammenslåinga sto det 2 praktfulle idrettshaller ferdige i disse kommunene. Regninga ble overtatt av den nye storkommunen. Den ble ganske betydelig. Så opplever vi at man i dag ikke er i stand til å ta vare på det Samfunnshuset som allerede står her.

Det heter seg at den som ikke lærer seg sin historie er nødt til å gjenta sine feil. Er det vi nå gjør?

Flere utfordringer i kø

Det er også kjent at vi må skaffe ytterligere sykehjemsplasser og omsorgsboliger i den samme perioden. Dessuten har det lenge vært klart at kulturskolen trenger nye lokaler i umiddelbar fremtid. Kostnadene med dette er ikke med i mine foreløpige anslag.

Jeg tror derfor det vil være klokt å besinne seg med rivningsplanene og se på de økonomiske realitetene før man går videre. Det er nok fornuftig nå å ta ett steg tilbake og oppsummere hva vi holder på med. Skal de planene man ønsker å realisere bli noe annet enn ett luftslott må det samarbeides. Det er tvingende nødvendig å lytte til de som ønsker å ta vare på Samfunnshuset. Saneringsvedtaket vil ikke stå seg lenger enn vårsnøen som faller på våre hoder i disse dager.

Miljøaspektet og kulturarven

I denne saken er miljøaspektet helt oversett og neglisjert. Det forundrer meg svært, idet mange av dem som har stilt seg bak saneringsvedtaket sier at de er svært opptatt av miljøet. Så langt strakk den interessen seg.

Det er helt klart at miljøavtrykket ved riving er langt større enn hva rehabiliteringen vil påføre oss.

Saneringsvedtaket neglisjerer også våre forpliktelser overfor vår felles kulturarv som Samfunnshuset er en viktig del av. Dette er historieløst og tragisk.

Folkevalgtes forpliktelser er å ivareta hele kommunens økonomi og befolkningens behov for velferd. Dette skal jeg fortsatt arbeide for, selv om jeg tror det kan bli vanskelig å ivareta dette, hvis vi fortsetter videre på den ferden vi nå har startet på.

Kommentarer til denne saken