Jeg kommer inn i barnehagen for å hente ungene, og femåringen ligger og gråter i armene til barnehageonkelen. Hun har akkurat sklidd fra en liten benk og fått vondt i foten. Slik er det jo av og til, men det er som er spesielt er at hun nekter å gå på den. Det er ti minutter til bussen hjemover går, så jeg må være effektiv. Jeg bærer henne ut i gangen, og begynner jakten på lillebroren.

I dag synes han det er ustyrtelig morsomt å sparke av seg støvlene like raskt som jeg setter dem på. Femåringen gråter fortsatt, men til slutt er alle støvler på. Jeg stapper en diger pose full av matpakker, drikkeflasker og barnehagetegninger, samt et lass møkkete regnklær. Det er fem minutter til bussen går og det tar fire minutter å gå.

Vi er nok litt av et syn der vi strider fram i det klamme duskregnet: Meg med en diger rosa pose i én hånd, og en gråtende femåring i den andre. Toåringen går heldigvis og leier posen, siden hendene mine er opptatt. Det er kun to minutter igjen til bussen går – vi kan enda rekke det! Men i samme sekund bestemmer toåringen seg for å ta av seg støvlene, og ler høyt mens han løper tilbake mot barnehagen i et tempo selv Warholm ville misunt. Jeg må sette ned femåringen og løpe etter. Hun gråter fortsatt og regnet tiltar i styrke. Andre hentende småbarnsforeldre passerer seansen, og sender meg blikk som sier «Jeg vet hvordan du har det nå».

Bussen kjører lenge før vi er i nærheten av holdeplassen. Det blir 20 minutter med sitting på asfalten i regnet mens vi venter på neste buss. Jeg forsøker etter beste evne å trøste dattera og hindre toåringen fra å løpe ut i veien.

Omsider kommer bussen, og når vi ankommer vårt stopp står kona klar med barnevogn. Siden foten ikke er hoven eller viser tegn på brudd, bestemmer vi oss for å vente til i morgen før vi eventuelt tar den lille pasienten til legen.

Kvelden preges av en lang og vanskelig leggeprosess, og når alle endelig får sove kommer et voldsomt tordenvær og starter det hele på nytt igjen. Neste morgen vil femåringen fortsatt ikke gå på foten, og vi skjønner at vi må ta henne med til legevakten.

Det bærer av sted dit – også i dag med buss. Normalt ville vi kjørt, for bussene går bare når ferga går. Men den gamle bilen solgte vi for tre dager siden. I ettermiddag skal jeg dra for å hente den nye – men den står i Trondheim. Timingen kunne definitivt vært bedre.

Jeg har hjemmekontor, og på ettermiddagen kommer kona hjem og informerer om at det ikke var ledige røntgentimer på Nesodden i dag. De må ta seg til Ski for undersøkelse, og siden jeg snart skal fly til Trondheim, må også toåringen bli med på seilasen. For å komme seg dit uten bil må de ta to busser og bruke to timer på svingete veier.

Hvordan i all verden skal vi løse dette? Jeg misunner dem som kan ringe en bestemor eller familie som bor noenlunde i nærheten. Det er som å ha en superkraft tilgjengelig i tilværelsen. For oss som ikke har denne superkraften i familie, er det likevel håp: Vi er så heldige å ha gode venner.

Og her tar heldigvis historien en slags vending. Vi hører med naboene om noen av dem kan hjelpe oss med transport. Kona ringer også forloveren sin, som bor tre kvarter unna. Før noen andre rekker å svare har vår superhelt Agnete tilbudt seg å kjøre kona og ungene til Ski. Hun må ha med seg den eldste av sine tre barn for å få kabalen til å gå opp, men er på vei. Snart er hele banden på vei sørover til røntgenlegen mens jeg forsøker å rekke flyet.

Den stappfulle bilen kommer seg til Ski, og der må de først til en lege som kan gi dem en henvisning. Overtrøtte barn og venterom er ingen god miks, men de får til slutt en røntgentime, og det blir konstatert beinbrudd. Men for å få gips må de kjøre til Akershus Sykehus, som ligger en halvtimes kjøring nordover. Der får vår tapre lille jente en gips på beinet som må være på i seks uker. Klokka 22 kommer kona og to bilsyke, overtrøtte barn hjem igjen, takket være Agnetes transport-heltedåd.

Noen ganger går ikke hverdagen opp og man blir helt avhengig av hjelp. Jeg tror det da er lett å glemme hvor mange som faktisk har lyst til å hjelpe. Hvorfor stoppet jeg ikke en av ikke en av foreldrene jeg passerte og ba om hjelp, der vi kavet oss fra barnehagen dagen før? De vet kanskje best av alle hvordan ting kan gå på tverke, og hvor fint det er å få en hjelpende hånd. Jeg hadde jo bare behøvd å spørre.

Agnete sa uoppfordret at det bare føltes fint å kunne stille opp når venner trengte det. De aller fleste ønsker å hjelpe til om de kan. Når ting står på som verst er det lett å glemme at man ikke alltid må løse alt selv. Jeg vet jo med meg selv hvor utrolig fint det er å kunne hjelpe noen som trenger det. Men det er fort gjort å glemme at man kan be andre om hjelp. Og man trenger da ikke alltid å kjenne vedkommende så godt for å spørre heller? Kanskje er nettopp det å spørre høflig om hjelp en måte å bli litt bedre kjent på?

Som en nær venn sa til meg for noen år siden, da jeg unnskyldte meg for å ha bedt han om hjelp til å transportere en sofa: «Egil Aslak, husk at det å kunne henge med gode venna og gjøre nåkka nyttig samtidig e kvalitetstid». Og det hadde han jo helt rett i.