Dette har fått meg til å tenke mye på en kald sommerkveld i august.

12. august var meteorittsvermene fra Perseidene på sitt sterkeste, og jeg og eldstesønnen tok med oss fluktstoler og drikke, justerte oss inn i riktig retning med kompass, i håp om å få et glimt av besøket fra det ytre rom.

Etter tre kvarters tid var vi både begynt å bli kalde og trøtte.

«Kan vi ikke sitte i ett kvarter til?»

Jeg var ikke vond å be. Og ikke lenge etter dukket den opp, like fort som den forsvant. Meteoritten som i et millisekund laget en lys stripe i horisonten over Heilhornet. Magisk.

I ettertid er både jeg og unge lovende enige om at dette var en av sommerens fineste opplevelser. Og forhåpentligvis en viktig en – et øyeblikk som slo gnister i sinnet.

Selv fikk jeg min første ordentlige romopplevelse en kald og mørk vinternatt på 90-tallet, da jeg fikk se kometen Hale-Bopp gjennom et teleskop. Det gjorde noe med et barnesinn å se dette underet, der det skinte på den mørke himmelhvelvinga.

Jeg tenkte nok litt av det samme som Gottfried Kirch, det første mennesket som kikket på en komet gjennom et teleskop i 1680. At dette var ganske så utrolig. Kirch var også en anerkjent produsent av almanakker, hvor han brukte sine astronomiske funn og dermed bidro til folkeopplysning. På den måten bekjempet han også overtro som sto i vegen for framgang.

Dessverre ser vi over 340 år etterpå at vi fortsatt har en lang veg igjen å gå. Vitenskapen må hele tiden forsvare sin eksistens.

Ingen enkle forklaringer kunne siden møtet med Hale-Bopp overbevise meg. Denne uka så jeg den nye serien «Among the Stars», hvor et team blir sendt opp til den internasjonale romstasjonen for å reparere et instrument kalt AMS, som måler antimaterie i kosmisk stråling, samt leter etter bevis for eksistensen av mørk materie. En innretning som kostet to milliarder dollar, og som har gitt oss uvurderlig informasjon og kunnskap om universets opprinnelse.

For hva er det vi egentlig ser inn i der oppe? Et ganske så mørkt og skummelt sted, som vi vet skremmende lite om. Men jeg lever etter det den briljante romforskeren Carl Sagan engang sa:

«For me, it is far better to grasp the Universe as it really is than to persist in delusion, however satisfying and reassuring.»

Nå har nysgjerrighet over tid ført til at vi vet mer enn på Kirchs tid. Så uendelig mye. Verden er ikke magi, selv om den er magisk. Det vi ikke forstår får vi stadig bedre innsikt i. At verden sakte går framover og at vi lærer noe nytt hver dag – er en trøst.

Jeg tror verden hadde vært et bedre sted om vi kunne løftet blikket og vært enda mer åpne for større perspektiver.

Vi må ikke la nysgjerrigheten og søken etter sannhet dø hen. Så kikk derfor opp og la deg begeistre, i stedet for å kikke ned i krystaller eller varme hender for å begrense verdensperspektivet. Vent heller et kvarter, så kanskje det dukker opp noe magisk – i den virkelige verden.