Det er der Per Kristian Andreassen, eller bare Per, holder til. Han har det travelt for bestillingene strømmer på. Det er nesten slik popstjernene har det. Alle vil ha en bit av dekksgutten fra Namsos. For han har skrevet «Dekksguttens minnebok». En reise i hans oppvekst på Spillum hvor han som andre gutter på 1950-tallet kjente en dragning til verden som befant seg utenfor Namsenfjorden. Han dro.

Gutten, ja. 15-åringen reiste til hovedstaden i Trondheim med vandelsattesten i bagen. Han skulle komme seg ut i verden etter grundig opplæring på skoleskipet «Trøndelag» og «Persaunet Sjøgutteskole». Det er tidlig. Tenk på din egen 15-åring eller om du selv er ferdig med ungdomsskolen og skulle si adjø til venner til foreldre. Noen få gjør det i dag, men det er vesentlig forskjell på da og nå.

Foreldrene til Per, som så mange andre foreldre langs kysten, slapp han ut på de store havene, men tanken om hvordan de hadde det slapp de aldri. Hadde han det bra? Var han frisk? Var han i fare på noen måte? Hvor er han nå? I dag løses det med smarttelefoner. Per skrev brev, men de kunne komme bort og det var kostbart å sende telegram. I dag blir vi smått bekymret hvis ikke ungene svarer umiddelbart på en SMS. Hva kunne ha skjedd?

Hans skildringer, som dekksgutt i 14 måneder, er en reise som i sin enkle form griper oss. Det han opplevde der var med å forme ham. Kanskje ikke som golfspiller, men som et godt medmenneske. Vi skal være glad at Per deler dette med oss. I det hele tatt er lokalhistoriske bøker viktig for å få forstå samfunnet der vi bor og hvordan vi formes ulikt, og likt.

Setter vi nok pris på disse forfatterne?

Ja, faktisk gjør vi det. Lokale bøker selger godt. Ikke i samme mengder som vår Carl Frode Tiller – han er jo en forfatter av internasjonalt format, men vi vet hvor viktig lokalhistorien har vært i hans forfatterskap. Et sted har han også hentet sin visdom fra hvordan folk hadde det i ulike tidsperioder.

Dessuten, og det er viktig. Det er flere som ser verdien av dette tidkrevende, ofte i det stille, arbeidet som blir lagt ned. Journalisten og forfatteren Liv Marit Idsø mottok nettopp kulturprisen i Overhalla. Hun er en av dem.

«Du har tatt et stort ansvar for kulturarven vi har her i Overhalla, og i resten av Namdalen. Engasjementet ditt løfter også alle kunstnere herfra». Bedre kunne det vel ikke sies og ordene kom fra ordfører Hege Saugen.

Liv Marit ble oppriktig glad for prisen hun fikk i Horisonten kultursenter. Likevel var hun ikke sikker på om hun fortjente prisen. Hvem i all verden skal få en slik pris om ikke Liv Marit skal få den? Hun som gjennom sitt forfatterskap har grepet tak i vanlige folk, som har hatt en sterk drivkraft for sin familie, lokalmiljø, frivilligheten eller sitt kunstneriske virke, og latt oss bli kjent med deres liv. Det blir mer troverdig når hun skriver om folk enn når politikere snakker om vanlig folk.

Politimannen Nils Roger Duna ble forfatter etter at han leverte inn håndjernene. I fjor ble han tildelt prisen for boka «Samer og reindrift ved Namsenfjorden». Så fortjent, og så viktig at kommunen ser dette og løfter fram de som bidrar med et slik arbeid. Som gjør oss mer opplyst. Som forhåpentligvis bidrar til at samenes rettigheter blir respektert og tatt til etterretning når eksempelvis vindturbinene planlegges i norsk natur, som er truet fra flere hold.

Utbygginga av noen av industrianleggene av vindturbiner på Fosen er ikke annet enn en skamplett i vår historie om hvordan vi har behandlet vår urbefolkning. Det har Høyesterett slått fast. I Nils Rogers nye oppslagsverk er hovedbudskapet «Tar vi vare på samisk kultur, tar vi vare på naturen». Er det så vanskelig?

I Namdalen kommer det hvert år, som nå, en rekke hefter og lokale bøker hvor historiske linjer trekkes opp. Kjøp dem! En av disse er historien til landets minste by, som fortsatt er Kolvereid. Ført i pennen av Jan Morten Stræte og Sturla Nordbøe. «Et senter vokser fram». Vi får et innblikk på hvordan samfunn bygges over tid.

Per skulle ha skrevet boka si tidligere, men kreften tok tre år av hans liv. Det kostet å komme tilbake når det var så lite igjen av ham, men han er her nå. Han reiser fra kontorstolen og med kjappe skritt til sin velfylte bokreol og trekker ut ei stor bok. Han er glad for at han fikk kjøpt den av forfatteren selv, forteller han. Den heter «Kunstner utanfor sentrum», skrevet av Liv Marit Idsø.

Bokhyller er for å fylles.