Gå til sidens hovedinnhold

Vi bryr oss, men vi savner kirkerommet

Den nasjonale nedstengingen 12 mars i fjor utløste en rekke utfordringer som måtte håndteres. Hvordan bevares menighetens fellesskap når menigheten ikke kan samles?

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Den bekymrede sjel skal ikke vises til seg selv, når indre og ytre kamper melder seg, da skal troslivet pleies, men hvordan når alle gudstjenester avlyses?

Smittevernrestriksjoner førte til nye måter å være kirke på med kreativitet. Noen mener at den kreativitet allerede var på gang, men ble framskyndet raskt. Enkelte menigheter gikk online ganske fort, mens vi trengte litt tid så kom vi etter. Læringskurven gikk bare oppover, det lå noen timers arbeid inn til vi fikk det til å klaffe.

Noe nytt, usynlig, og uforutsigbart truet hele samfunnet. Kirken har bestandig brydd seg om folk. Historisk har kirken hatt omsorgstjeneste før den ble institusjonalisert. Kirken har vært byggestein for det omsorgstilbudet som er i samfunnet. Bønn og arbeid går hand i hand og kan være et utgangspunkt i menighetsliv. Vi trenger Kristus i hverdagslivet, i de samtaler vi fører i menigheten, lytte til de behovene som melder seg, gi det plass så vi kan leve oss inn i det som er meldt. Da kan vi mobilisere for å gjøre en forskjell for dem som er syke, redde eller engstelige for tilstanden.

Staben på kirkekontoret ble enige om å lage en serie av musikkandakter, kantor Elina Karpinska involverte lokale musikere, som grasiøst stilte opp på dugnaden. Videoene ble raskt sett av mange og i løpet av noen uker hadde vi funnet en kommunikasjons måte som nådde ut til mange i menigheten. Det er slik at ikke alle bruker sosiale mediene. Mange i staben ble utfordret til å være med på det i tillegg til prester var det; prost, diakon, kateket, menighetspedagog mfl. Nå er vi en gjeng med erfaring fra kirken i korona-tiden, noen har også fått med seg vår digitale adventskalender i fjor.

Det var flere som så våre musikkandakter på nettet hver gang enn vi har plass til i kirken. Det er et lavterskel tilbud, du kan sitte i sofaen og delta. Sendingene er korte ca. 15 min og du kan få med deg innholdet mens du gjør noe annet eller innimellom andre gjøremål. Opptakskvaliteten på livesendinger og videoene var god nok, men det var ikke mer komplisert enn at en i staben gjorde opptak med sine smarttelefon som var god .

Budskapet var trøstende og beroligende, om at vi ikke er overlatt til oss selv, Gud er med. Når vi nå skal feire påsken i år, er vi fortsatt i samme situasjon. Påkens budskap handler om en som vant over ødeleggende krefter, han gikk over fra døden til livet og det samme skal skje med dem som tror på ham. Det gir håp. Vi kommer til å legge ut videoer på Facebook siden og dele sendinger fra Nidarosdomen

Det som skjer på nett, er ekte og det skaper sosiale møteplasser. De er ikke like møteplassene som vi finner i fysiske rom, men de fører til noe av det samme. Vi merket det da vi gjenåpnet kirken igjen, tilbakemeldingene var at det er godt å møtes igjen fysisk i kirkerommet. En opplevelse av nærvær, samvær og samhandling.

For presten er det godt å holde gudstjeneste med en sittende menighet foran seg, om det er få eller mange, så hjelper det på dialogen mellom presten og menigheten. Med gudstjenesten på nettet er man ikke sikker på om det finnes en menighet der som deltar. Vi får fortsatt møte menigheten fysisk i dåp og begravelser i den vanskelige tiden vi er inne i.

Jeg gleder meg til samfunnet åpner for fullt og vi kan feire gudstjenester på helt normalt vis, med nattverd og kirkekaffe.

God påske!

Kommentarer til denne saken