Folkehelseinstituttet foreslår å endre vaksinestrategien, slik at områder som er mer utsatt for smitte, slik som Oslo, skal få flere vaksiner. Hittil har vaksinedosene vært fordelt basert på folketall og andelen av eldre og sårbare i hver enkelt kommune. Det har ført til at Oslo, som har en yngre befolkning, får færre doser per innbygger enn for eksempel Leka eller Namsskogan, der andelen eldre er større.

Dette har vært en riktig strategi. Fram til nå. Men når så godt som alle på sykehjem og en stor andel av den eldste befolkninga og de mest utsatte risikogruppene er blitt fullvaksinert, er det på tide å endre strategien. Hele poenget med alle tiltakene vi har hatt det siste året har vært å beskytte de mest sårbare mot sykdom og død, og unngå at helsevesenet blir overbelastet. Det har vi lyktes svært godt med – bedre enn de aller fleste land i verden.

Pandemier oppstår fordi folk reiser, bor og omgås tett, som i storbyer. Det er ikke til å unngå at smittetrykket blir høyere i byer enn på landsbygda, der avstanden mellom folk kan måles i kilometer og ikke meter. Likevel har Oslo klart seg langt bedre enn de fleste storbyer i verden. Men det har kostet. Oslo har vært sosialt nedstengt i fire måneder, stort sett alle som kan har hatt heimekontor i snart ett år og elever har gått snart like lenge uten fullgod undervisning. Samtidig er vi alle avhengig av en hovedstad som fungerer.

Derfor er det riktig å nå starte vaksinering av en større andel av befolkninga i byer og tettbygde strøk, der smittetrykket er høyere. Det handler ikke om premiering fordi byfolk eller oslofolk på noen måte har vært slappere med koronatiltakene enn andre. Tvert imot. Oslos beboere har i stor grad fulgt lojalt opp de strengeste tiltakene i landet. I de tilfellene smitten har spredt seg til mindre lokalsamfunn har den eksplodert – nettopp fordi tiltakene der har vært mildere og bevisstheten rundt smittefaren har vært mindre. I Namdalen har vi hatt en god porsjon flaks som så langt ikke har hatt et uoppdaget mutantvirus blant oss.

Vi klarer å leve med de tross alt begrensede tiltakene vi har her lokalt en stund til. Ungene kan dra på trening, elever på skole, vi kan gå i butikken uten munnbind og de fleste drar på jobb som vanlig, uten å være avhengig av kollektivtransport. Testing og sporing fungerer utmerket, og kommunene og helsetjenesten har en god beredskap.

Det vi ikke kan leve med er at vaksinestrategien utvikles til en politisk krangel eller skandale, slik innblandinga mellom en av Erna Solbergs nærmeste rådgivere og Molde-ordføreren kan virke som. Eller at hundretusenvis av mennesker i hovedstaden lever under langt strengere tiltak enn nødvendig, på grunn av politisk press eller et misforstått distriktstiltak. Fortsatt må vi lytte til fagfolka og legge deres råd til grunn.